Med hjemmeavlet juletre, hjertegode nisser og halvtomme kakebokser

 Min hjertegode

gammelnisse 

får ligge og hvile 

denne julen (også)

trygt bortgjemt 

i en julepyntkasse, 

sammen med annen pynt 

av den mer ømtålige sorten.

Små, nysgjerrige fingre 

vil nemlig svært gjerne undersøke, 

forholdsvis grundig...

alt det fine og rare 

som mamma henter frem.

Min blide og gode gammelnisse

ble min etter en byttehandel  

med eldre søsken i barndommen.

En mer moderne nisse 

var nemlig da på vei inn i huset.

Gjett hvem som ble sittende igjen 

med den aller-aller koseligste gammelnissen!

Når jeg nå ser på godnissen min,

iler en herlig følelse ved hjertet mitt.

Det kjennes nesten som en deilig forelskelse!

For å unngå

risikofylt glattkjøring

på lillejulaften kveld... 

ble vårt nydelige juletre denne gang hentet (les: ofret) 

fra vår egen have!

En uventet men hyggelig forsinkelse, satte en stopper for vår planlagte juletrehenting i kveldsmørk skog, lillejulaften ettermiddag/-kveld. 
Vi hadde opprinnelig tenkt oss en hyggelig reprise fra i fjor. 

Forrige gang var hele vår lille familie, på stemningsfull skogtur, med lykter i mørket, sent på lillejulaften,  

en liten halvtimes kjøretur hjemmefra, 

for å hugge lovlig av en egen juletresamling på rot. 

Dette året, hadde jeg allerede så smått lekt med tanken om å vurdere alternativer til juletre

i egen have.  

Den endelige avgjørelsen ble kort og brutal, og effektuert med blandede følelser sett fra undertegnedes ståsted...  (Alternativet var risikokjøring på svingete, uoversiktlig vei og isete føre i bekmørke, med mor, far, tre unger og mormor.)

 

Det utvalgte treet har gitt skjerming, ly og le for smånissenes badeplass i vår have på sommertid. 

Det kunne forresten også gjerne fått stå til pryd noen flere år.  

En slags trøst, er det i alle fall med et ordentlig fint hjemmeavlet juletre,

og forresten så står juletreplassen nå ledig for nyanskaffelser!

Etter en noe haltende inngang i adventstiden i år - som i fjor,

(som nevnt i et tidligere blogginnlegg lenket her)
måtte en god del forbli halvgjort for denne julen.

 De tradisjonelle syv slag i dekorative kakebokser
rakk vi ikke dette året (heller). 

Det er fortsatt litt usikkert om jeg burde si 

dessverre, eller heldigvis til akkurat dette. 

  Årets favoritter ble likevel deilige, 
 rosa smågriser av marsipan,
utformet av husets "Mamsen og Lillegutt".  

Dertil blant annet et meget vellykket førsteforsøk  

på såkalte "Brune pinner" 

(Mor selv hadde hørt fristende omtale av sistnevnte, 

av en trivelig Telemarksrøst på Nitimen ifjor, 

og pinnene viste seg 

å være adskillig mer delikate og velsmakende, 

enn hva kakenavnet tilsa!)   

Ferdigkjøpte pepperkaker gjorde forresten

også god nytte i nødens stund,

ved siden av et par kakebrett kjevlet av ferdigdeig!  

Smånissene her i huset synes det er like stas å pynte, 

som å steke og spise...  

Jeg hørte forresten Statsministeren vår snakke varmt 

for den samme lettvintløsningen, i radioen en gang!  

I år ble det hverken Berlinerkranser eller kokosmakroner hos oss,

 og det var utsolgt for ferdig kransekakedeig i butikkene, 

men vi rakk likevel å lage krumkaker, snipper, risboller og opphakkede aprikoser med smeltet hvit sjokolade! Mmmmmm!

**

Nedenfor vil jeg fortelle litt om fjøsnissen Ulv 
og Blåtimen på julaften.

Da tasser nemlig små nisser omkring i vår have....

Denne julen har ferdigpepperkaker blomstret i all sin prakt

Slik jeg ser saken akkurat i disse dager, må mitt - kanskje viktigste - nyttårsforsett 

bli å starte med utvelgelse, fremhenting og innpakking av forlengst innkjøpte julegaver

 før Blåtimen setter inn 

hver kommende julaften ettermiddag.  

Da er det nemlig akkurat riktig tid for å sette ut grøt til nissen!  

(fortsettelse følger nedenfor...)

Våre egne smånissers lille nissestol 
har hatt navnet Truls, fra gammelt av, 
helt siden deres farfar brukte den, for over 80 år siden!

Det er nok en 

tradisjonell og gammeldags norsk nisse 

som tusler her ute, 

i haven vår...

For å undersøke om (og når) nissen er kommet, og om han virkelig spiser av grøten vi har satt ut til ham, hender det at både voksne og husets yngre garde lurekikker med iver og spenning, ut mot den fakkelbelyste havebenken utenfor

  kjøkkenvinduet... 

Vi har faktisk sett smånisser sitte der ute! Det kom besøk i år, som ifjor og året før der; i år var det til og med spor i sneen, etter nissen - 

eller var det egentlig reven som hadde tasset rundt? 

En av våre håpefulle bemerket i år at sporene hadde hatt merker etter tær, mens nissene har jo støvler! 

Nissene som rusler rundt i haven vår er omtrent så store som en treåring, eller som et kjempestort kosedyr, pussig nok. 

(Ungenes mormor lurte en gang på om vi hadde alliert oss med en nabo, hi-hi, han måtte i såfall vært liten!) 

Han må sikkert være minst 200 år gammel, vår småvokste middagsgjest! 

...omtrent som nissene vi har lest om 

i Frid Ingulstad og Svein Solems 

fantastiske bok om "Nissen; Den norske nissens forunderlige liv og historie"

Visste du at nissene har en gjennomsnittlig levealder

på 275 år, og at de i oldtiden hadde værhår som dyrene!?

Noen steder glemmer de faktisk å sette ut grøt på julekvelden.  
Da gråter nissen høylydt og overveier å dra sin vei. 

Før i tiden hjalp fjøsnissen til med alt arbeidet på gården 
og strevde fra morgen til kveld.

 En bonde som ble sint og skjelte ut nissen en gang, 

gjorde så fjøsnissen Ulv løp til skogs 
og gråt så det kunne høres over fem kirkesogn. 

Han kom aldri mer tilbake til gården etter den dagen. 

For skogsnissene er verden full av farer. 

Hvis en av dem har dårlig tid og løper bortover, 
kan reven ta feil av ham og en flaksende skogsfugl 

og oppdager ikke det forferdelige han har gjort 
før han kjenner strikkelua i munnen. 

Selv om han spytter nissen fort ut igjen, 
er det en uhyggelig opplevelse for dem begge.

Husnissen hører til smånissene. 

Når han skal legge seg, går han forsiktig rundt musefella 

mens han skuler grøssende bort på den 
og samtidig har veldig lyst på ostebiten.

Hele nissefamilien elsker å lage ablegøyer, 
selv Gamlenissen og Gamlemor er med på notene. 

Når menneskene ikke er hjemme, benytter de anledningen 

til å skli på rekkverket ned til første etasje, å leke gjemsel på kjøkkenet, 

klatre i stueplantene, særlig i store palmer, 
og å henge og gynge i pendelen på bestefarsklokker.

For nissene er rynker et adelstegn, jo flere rynker dess bedre.

Nissene har bare tolv tenner, og de får bare to visdomstenner, 

en oppe som kommer når de er 200 år gamle, og en som kommer 20 år senere, 

Hjulbente ble de under den store nissevandringen i oldtiden.

Nissene får vanligvis fire barn; tre gutter og en jente.

Derfor er det nissegutter man som regel får øye på ute i naturen.  

De har 21 fornavn som de har brukt helt siden oldtiden.

Det er de tre jentenavnene Guri, Guri Malla og Vesle-Kari, 

og de 17 guttenavnene Anton, Loke og Ulv, Floke, Åsulv og Brage, 

Vesle-Nils, Ogmund og Gorm, Knark, Kodrian og Gomp, Truls, Syver, Lurk, Luffe og Petter.

Det hender de drar på overnattingstur, særlig for å besøke slektninger. 

Da bruker smånissene en diger menneskeullvott til sovepose 

og legger tannbørsten og andre toalettsaker i tommelen.

***

Julens kakebokser nærmer seg nå halvtømt...et illevarslende tegn
 på at hverdagens alvor nærmer seg, så altfor raskt over nyttår... 

Dette blogginnlegget resirkuleres
og lenkes til:

Mandagstemautfordring (her)

Fotokalender 2011 desember (her)