Dette er noen av havegjestene som tittet innom hos oss i mars
Dette lille utvalget av himmelske, fjærkledte vesener
som er foreviget i vår have, kalles på norsk for
Stillits, Spettmeis og Kjernebiter
Stillitsen (lat. Carduelis carduelis) på det øverste bildet, er en helt ny bekjentskap for oss.
Lett gjenkjennelig og spesiell, med rødt og svart ansikt, omkranset av hvitt kinnskjegg,
for øvrig brunlig, med litt gult på vingene.
Etablerte seg som hekkefugl i det norske østlandsområdet omkring 1950,
langt vanligere sørover i Europa.
Spettmeisen (lat. Sitta europaea) som sees med supersvai rygg i midten her,
kan observeres mange ganger daglig, hos oss.
Jeg så den første gang for få år siden og var slett ikke vant til den fra hjemtraktene.
Fuglen kjennetegnes ved blågrå overside, lysere bryst og litt rødbrunt på undersiden,
er dessuten alltid iført sin karakteristiske svarte øyemaske lik ethvert medlem av B-gjengen.
Rastløs klatrer, spretter raskt oppover og nedover trestammer,
like gjerne med hodet vendt nedover, på leting etter insekter.
Sitter sjelden stille, for å vente på fotografering.
Kjernebiteren (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) har vært en sjelden, sky og skvetten gjest hos oss,
og den foretrekker normalt å sette seg høyt oppe i trærne, kan fugleekspertene fortelle;
altså har nok fuglen vært temmelig sulten, når vi, over flere dager på senvinteren,
har fått såpass celebert besøk ved foringsplassen, like utenfor kjøkkenvinduet vårt.
Fuglen er kraftig, med uvanlig jevnt brunfarvet fjærdrakt (litt a la cappuccino eller lattefarvet fløyel...).
Kjernebiterens usedvanlig store og nokså klumpete nebb, har en kraft på 50 kg mellom nebbflatene.
Norge ligger perifert i kjernebiterens utbredelsesområde. Det er registrert en økning i bestanden,
men det har likevel vært estimert så få som mellom 200 og 500 hekkende par i Norge i senere år.
Stillits, Spettmeis og Kjernebiter
(Beklager så mye, om noen ble forvirret da innlegget ble lagt ut, i hui og hast,
med feil navn på sistnevnte, dette ble dobbeltsjekket og korrigert etterpå).
Litt mer fakta om disse fuglene kommer her...Stillitsen (lat. Carduelis carduelis) på det øverste bildet, er en helt ny bekjentskap for oss.
Lett gjenkjennelig og spesiell, med rødt og svart ansikt, omkranset av hvitt kinnskjegg,
for øvrig brunlig, med litt gult på vingene.
Etablerte seg som hekkefugl i det norske østlandsområdet omkring 1950,
langt vanligere sørover i Europa.
Spettmeisen (lat. Sitta europaea) som sees med supersvai rygg i midten her,
kan observeres mange ganger daglig, hos oss.
Jeg så den første gang for få år siden og var slett ikke vant til den fra hjemtraktene.
Fuglen kjennetegnes ved blågrå overside, lysere bryst og litt rødbrunt på undersiden,
er dessuten alltid iført sin karakteristiske svarte øyemaske lik ethvert medlem av B-gjengen.
Rastløs klatrer, spretter raskt oppover og nedover trestammer,
like gjerne med hodet vendt nedover, på leting etter insekter.
Sitter sjelden stille, for å vente på fotografering.
Kjernebiteren (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) har vært en sjelden, sky og skvetten gjest hos oss,
og den foretrekker normalt å sette seg høyt oppe i trærne, kan fugleekspertene fortelle;
altså har nok fuglen vært temmelig sulten, når vi, over flere dager på senvinteren,
har fått såpass celebert besøk ved foringsplassen, like utenfor kjøkkenvinduet vårt.
Fuglen er kraftig, med uvanlig jevnt brunfarvet fjærdrakt (litt a la cappuccino eller lattefarvet fløyel...).
Kjernebiterens usedvanlig store og nokså klumpete nebb, har en kraft på 50 kg mellom nebbflatene.
Norge ligger perifert i kjernebiterens utbredelsesområde. Det er registrert en økning i bestanden,
men det har likevel vært estimert så få som mellom 200 og 500 hekkende par i Norge i senere år.
**
Jeg lenker innlegget til Petunia,
som også idag har en Himmelsk utfordring til alle bloggere.
Vi får håpe at det er en aprilspøk,
når Petunia fra sin side, denne gang, hevder at dette blir hennes siste runde med
inspirerende Himmelske utfordringer!