30. juni 2011

Forgjengelig skjønnhet

Langbent skjønnhet
på over meteren




Heftig og kortvarig Iris,
men prydelig både før, under og etter blomstring



Overdådige blomster på spinkle stilker

Pion i tre stadier
 
Frøstand av avblomstret lilla Allium
og remonterende gul rose


Blomster er ofte forgjengelig skjønnhet for en kort periode.
Noen tåler vind og regnvær dårligere enn andre...
Ømtålige, lange og tynne stilker kan knekke og trenger støtte,
vakre og farvede kronblader kan gå raskt i forråtnelse av noen regndråper. 
Ofte står bare brunt tilbake, etter at herlig farveprakt er avblomstret, visnet eller råtnet bort.
Det brune og visne kan noen ganger kuttes ned umiddelbart,
andre vekster må stå og tørke inn etter avblomstring, og kanskje helst stå i skjul bak en vakker arvtager.
Noen frøstander kan likevel stå dekorative og være til forlenget pryd i lang tid etter blomstring.
Iblant kan det være håp om remontering, med ny blomstringsperiode for roser senere i sesongen.

Mange ulike trekk som det er verdt å tenke over og planlegge,
før man faller pladask og gir etter for en vakker fristelse, 
går til innkjøp og sitter angrende tilbake... 
Bildene ovenfor viser litt av hvert, i et vidt spenn,
av vakkert, farverikt, ungt, modent, gammelt, ømtålig, solid, vissent, flerårige,
prydelige, kortvarige, høyt, lavt, langvarige og remonterende.

Himmelske skyer med skitupper - varsel om værforandring


Det sies at skyer med skitupper (som her over grantoppene) varsler værforandring...
Bildet er fotografert fra vår have onsdag ettermiddag den 29. juni,
en fin og varm solskinnsdag.

Tilføyelse fredag: Det slo til!
(regn, regn, regn, regn, øsende regn, pøsende regn...)


Innlegget lenkes selvfølgelig til Petuniabloggens Himmelske utfordring # 42

27. juni 2011

Zoom inn på Mandagstema - flyvende gjester i haven

Nøtteskrike med punkesveis?

Da våren kom, hadde vi observert noen sjeldne og spennende flyvende gjester
som vi gjerne ville se mere til, derfor fortsatte foringen hos oss på ubestemt tid.
Det har vært interessant å se endringer i besøksfrekvensen fra juletider til St. Hans. 

Utenfor kjøkkenvinduet er det fortsatt travelt ved foringsplassen til fuglene.
Her går sekker med solsikkefrø unna i rekordfart, selv rundt St. Hanstider,
så heretter må vi nok fortsette, året rundt...
Nå har fugler og ekorn i området vårt fått en doven vane,
og kommer hver dag til dekket bord.

Vi får både kjente og ukjente gjester på besøk på kloss hold. 
Titt og ofte, kommer mer eller mindre celebre besøkende til oss,
enten høyt oppe i tretoppene rundt omkring i haven
eller så nært som et par meter fra kjøkkenvinduet.
Selv har jeg en tendens til å oppføre meg som den reneste paparazzi,
skjult bak gardiner og potteplanter, og med kamera og diverse fotolinser parat.
Fuglebøker ligger også i beredskap.
Det er spennende, underholdende og riktig så avkoblende
å zoome inn
nye og forhåpentlig enda bedre fotomotiver, 
og bli nærmere kjent med nye gjester.

Gamle, doble glassruter gjør det nærmest umulig å fotografere klart gjennom våre vinduer.
Fuglen ovenfor, fikk jeg et lynkjapt glimt av gjennom kjøkkenvinduet...
 Men, før jeg var kommet ut på trappen med kamera og stativ, 
var den sjeldne gjesten fløyet,
høyt opp - til de høyeste tretoppene - før den raskt forsvant.
På vingenes blåfarve å dømme (de så jeg bare raskt i forbifarten via vinduet)
kunne dette se ut til å være en nøtteskrike.
Denne fuglearten har jeg bare sett en eneste gang tidligere i mitt liv,
dypt inne på Krokskogen (utenfor Oslo) på en hyttetur tidlig i tenårene.


Dompap-hann
 
 Ettersom vi har fortsatt med foringen
siden tidlig sist vinter,
har vi merket tydelige forandringer.
Mens det fortsatt lå sne her
- og våre egne avleggere samlet
skirunder i haven vår,
til distansekortet på ski -
kom fremfor alt blåmeis og gulspurv i flokker.
Etterpå har bare et og annet enkeltindivid
av disse tittet innom foringsplassene.
Nye fugler har kommet til.

Straks sneen forsvant fra haven, 
fløy en del gjester avgårde.
Noen av våre gjester har jeg
knapt opplevd, før vi flyttet hit.
"Julefuglen"dompap, for eksempel,
har besøkt oss flere ganger daglig
gjennom både vinter og vår,
flere par av hanner og hunner
fra jul til pinsetider.

Når jeg tenker etter, 
har jeg vel knapt sett eller hørt
en eneste av disse fuglene,
i løpet av de seneste par ukene.

Er dompapene rett og slett mobbet bort
av hissige små pilfinker?
Slik adferd har vi sett mye av, i løpet av juni.

Storvokste, fredlige og trauste dompap, både hanner og -hunner,
har måttet vike eller er blitt jaget bort ved foringsplassen,
på grunn av små, brautne og hissige pilfinker.
Det er litt rart å få observere fuglenes brutalitet, så nært oss.
Etterhvert skjønte vi hva som medvirket til å gjøre småtassene så freidige...
Mamma-/pappapilfink hadde nemlig travle tider, med mating av (nå nesten utvokste) fuglebarn.

En rampete pilfink tømmer gjerne frøbeholderen på null komma nix,
plukker ut og kaster uspiste solsikkefrø i mengder utover - men hvorfor, egentlig?
Leter den etter godbitene i frokostblandingen, slik som menneskebarna,
eller er det praktiske årsaker og enklere med frø på bakken når fugleungene skal mates?
 
Vi har forresten i lang tid hatt daglige besøk av kjernebiter.
For moro skyld, fant gubben i huset på å gi disse fuglene navnet "Knaske-Knut",
på grunn av det kraftige, krumme nebbet som de knuser maten med.
Denne sjeldne og sky fuglen har vært ofte innom vår have,
opptil flere ganger daglig, hele denne våren.
En dag oppdaget jeg at det dreide seg om flere individer,
da hadde vi tre stk. voksne individer på besøk samtidig!
En hann og to hunner!
Hannen er den som har de gildeste farvene, i brunoransje.
Den seneste uken, kan jeg knapt huske å ha sett
en eneste kjernebiter utenfor vinduene våre.
Skyldes det deres egne familieaktiviteter,
eller vårt eget nærvær ute, i finværet?
(Tilføyelse morgenen etter:  Hadde jeg før tenkt det... så satt "Knaske-Knut" der igjen!)

**
Kjernebiter-hann, alias Knaske-Knut blant innvidde

23. juni 2011

Rutetider, vakre skapninger og tradisjoner til St.Hans - Fotokalender juni


Våre herlige, fylte, gamle og rosa pioner holder rutetidene 
og utfolder seg i all sin imponerende prakt,  
nesten som på kommando,
til ære for St. Hans. 
Året 2011 er intet unntak, takk for det.
 
Hvert blomstrende kapittel i havesesongen er en herlig nytelse. 
 Hos oss starter årets første hovedkapittel med løk-, frukt- og bærblomstring, 
så kommer løytnantshjerter, syrin, kaprifol og en langvarig magnoliablomstring,
etterfulgt av forskjellige typer av rhododendron og akeleier, og grupper av blå iris. 
Nå står altså sesongens neste hovedkapittel for tur, 
med overdådige pioner i første rekke. 
Årets aller første hint av rosa i våre pionknopper ble synlig lørdag, en uke før St. Hans.  
Søndag ettermiddag hadde den første pionblomsten allerede foldet seg ut. 

I skrivende stund, nyter vi også den herlige duften av 
vår omkring 4 x 4 meter store skjærsminbusk
(duften vekker glade sommerminner fra morfars gamle have),
og de første av de edleste roseknoppene står nå klare...
 
**
St.Hanskveld byr på enestående sjanser
til å få et lite hint om en fremtidig utkåret i sine drømmer...
for de som plukker 7, 9 eller 12 ville blomster og legger dem under hodeputen,  
(noen hevder at magien kun vil virke ved samtidig å klatre over like mange gjerder...) 

**

Vi skal ikkje sova burt sumarnatta; ho er for ljos til det. 
Då skal vi vandra i saman ute under dei lauvtunge tre
 
Då skal vi vandra i saman ute der blomar i graset står. 
Vi skal ikkje sova burt sumarnatta som kruser med dogg vårt hår 
  
Vi skal ikkje sova fra høysåteangen og grashoppespelet i eng 
men vandra i lag under bleikblå himlen til fuglane lyfter veng...

(etter Aslaug Låstad Lygres tekst,  
melodi av Geirr Tveitt -  
en nydelig sang, så stemningsfull, jeg synger den så gjerne.
Her i nogenlunde avskrift - jeg har flere sangbøker, men de varierer i stavemåte)

** 


Innlegget lenkes til en av Petuniabloggens utfordringer -
**
Lenke til flere vakre pionbilder på min blogg

18. juni 2011

Apropos travle småbarnsforeldre...





Her er ett av resultatene etter årets fuglemating i vår have -
vi er blitt vertskap for skrubbsultne fugleunger.
Her representert ved mor eller far og barn kjøttmeis.

(To meter fra kjøkkenvinduet, har vi også besøk av
mor eller far pilfink og flaggspett med barn,
men disse får vente til et senere innlegg)

På det nederst bildet her, sitter kjøttmeisungen alene igjen,
mens mor eller far nettopp har svingt seg av gårde 
(med utslåtte vinger, til venstre) 
på jakt etter mer barnemat.

17. juni 2011

Himmelsk mellom regnskurene

Jeg er veldig glad i
utsikten fra vår have.
Dette bildet ble fotografert
for nøyaktig en måned tilbake,
dvs. på ettermiddagen 17. mai,
mens regnskurene 
hang i kø omkring oss,
med mørke, blå slør
mellom skyene og Moder jord.
Lønnebladene var litt lysere
grønne da, enn nå.
I en annen tid av sommerhalvåret gnistrer jordene i det fjerne av knallgul blomstring.


Om tre måneder står lønnetreet sprakende oransje igjen
(en kjempefin årstid, det også, men allikevel...).
Hvor er våren og forsommeren egentlig blitt av, i travle hverdager? 

Tenk så heldige vi egentlig er, her nord, hvor vi har årstider med variasjoner...
Landskapet og utsikt forandrer seg med årstider, vær og belysning -
andre steder i verden har de det alltid grønt eller rett og slett brunsvidd.

Her i huset klarer vi forresten ikke å bli enige om hvor langt vi kan klare å se på klare dager
og hvilken åskam som ligger lengst borte - det blir gjerne påstand mot påstand.
Husfruen har en mistanke om at hun er den som har rett... selvfølgelig ; )

Innlegget lenkes selvsagt til Jubileumsutgaven av Himmelsk hos Petuniabloggen (lenket)

16. juni 2011

Stein i haven som forsinket Mandagstema


Forrige lørdag ruslet to av husets purunge avleggere sammen med mamma
på en rask kveldstur før leggetid...
Noen sene solstråler var dukket frem etter en regnfull dag, og skogluften var herlig!
Først fulgte vi en liten sti, før vi dreide inn på en stille skogsvei,
hvor det nylig var fylt på med ny småstein - et eldorado for oss steinplukkere! 
Ungene har forlengst kopiert mammas interesse for stein,
så jakkelommene ble etterhvert svært så velfylte 
mens vi ruslet med nese og haukeblikk vendt mot bakken.
Ovenfor ser dere resultatet, i et fat på en eldre steinmosaikk som finnes i vår have.
For moro skyld veide jeg kveldens fangst, det var intet mindre enn 3,4 kg 
av bittesmå steiner i grønt, svart, rosa, oransje, hvitt, grått, sølv, ja til og med GULLskimrende!
Istedenfor å øke ungenes steinsamlinger i skuffer og skap ytterligere,
har mamma benyttet anledningen til å kante et av blomsterbedene med 3,4 kg flotte småstein,
fra vår lille kveldstur.

Som motsats til disse bittesmå, nykuttede, kantete og nyervervede steinene,
vises et helt og komplett stykke av en naturlig og spirende fjellknatt
i haven hos oss, på bildet nedenfor. 
I nabolaget forøvrig, finnes knapt noen naturlige fjellformasjoner bevart, 
nybyggere sprenger bort alt hva de kan makte
av eldgamle naturformede fjell, med full kraft, dynamitt og sirener -
fjellformasjoner som har ligget urørt i tusenvis av år ødelegges og smuldres opp for nye årtusener.



Innlegget lenkes til Petuniabloggen 
som pussig nok fant på
Stein i Mandagstema akkurat denne uken.

Utfordringen kom bare to dager etter vår egen steinsanking,
men det gikk enda noen dager
å forevige fangsten
og tømme kameraet for bilder.

12. juni 2011

En variant av LILLA


Lilla kan defineres på mange måter, i retning av blått, lysefiolett eller burgunder
Blant alle mine lilla innslag i haven, 
falt valget til slutt på denne representanten:
Magnolia Susan


Susan ble valgt fordi den har mange fine kvaliteter på samme tid
den er både utradisjonell og eksotisk, flott, villig, varig og vakker.



Jeg har tre forskjellige typer Magnolia i min have.
Magnolia Susan har blomstret villig fra første sesong, over meget lang tid.
Dette tredje året har den blomstret i over tre uker,
denne gang med elleve flere blomster enn den første sesongen, altså 15 stk.


 Bergen Museum skriver blant annet dette om Magnolia:
"De primitive blomstene viser at magnolia er en svært gammel slekt, 
som godt kan ha vært dinosaur-mat."

Ungene synes det er kjempespennende at en av våre blomsterplanter kan være dinosaurusmat!
Helt fra knoppestadiet fascinerer min Magnolia Susan.
Knoppene er høyst uvanlige, sigdformede, og blir svært store, omtrent 10-12 centimeter lange.
Foreløpig er min busk forholdsvis liten, noe over en meter, men skal man tro
opplysninger jeg har funnet ett eller annet sted, kan disse utvikle seg til to-tre meters høyde
(om maks høydeangivelse relaterer seg til ideelle forhold eller vanlige norske haver, vites ikke) 

I et tidligere innlegg (her) har jeg vist mine tre ulike typer Magnolia.

**
Lilla kan defineres på mange måter,
og dette får altså være min lilla kandidat i Moseplassens konkurranse
X-faktor-blomsterutgaven - LILLA
 (lenket i lilla tekst)




Min Magnolia Susan har også vært min blomsterkandidat
i Moseplassens tidligere konkurranse om lilla i haven - 
da under psevdonymet "Frøken Susan Exotica" .


What you see above, is my contribution in two blog competitions
X-faktor flowers 2012: LILAC & Miss Lilac 2011
In the X-faktor competition my other chosen colours are -
PINK , BLUE, YELLOW, WHITE, RED, LILAC & OTHERS

10. juni 2011

Grønn metallic med riper i lakken til pinse


Denne grønne, skjønne lille saken tok vi "på fersken" i en av våre pinseliljer, junior og jeg.
Billen ble hverken jaget eller fanget av oss,
men fikk fortsette sin lille møysommelige rundtur på blomsten.
I mellomtiden studerte vi den nøye, en laaang stund, med kamera på lur.
For et par kvelder siden så jeg flere slike, omtrent på samme sted i vår have,
sittende på hver sin syrinklase ved solnedgang.
Lekkert utseende og flotte skapninger i grønn metallic, 
som bare kan være til underholdning og glede for oss...
Eller kan det grønne metallic karosseriet egentlig fungere som en kamuflasjedrakt -
mot haveeiere?
(Sånn sett, at jeg lar den være i fred og fortsette med sitt, mens den knasker i vei...)

Kanskje jeg burde spørre en gammel venn om denne billen?
Som fordypningsemne til sitt hovedfag hadde vedkommende konsentrert seg om
å telle og studere biller innenfor et bestemt avgrenset felt i skogen...
Jeg synes det er artigere å fotografere dem,
ihvertfall noen av de vakre eller underlige typene,
- billene mener jeg..

Selv om innlegget kommer litt sent, etter en travel uke med 
sommeravslutninger og forberedelser både her og der,
er innlegget lenket til og inspirert av Petuniabloggens Mandagstemautfordring - Grønn hverdag

Himmelsk brannfakkel

Denne himmelske brannfakkelen ble fotografert fra vår have ved 22-tiden den 5. juni ifjor.
Iblant kan man forundres hvordan det er mulig...
Når det meste av dagen og kvelden har vært grå, 
og solskinnet plutselig og uventet åpenbarer seg et bittelite øyeblikk,
for å skyte dagens kanskje første og siste solstråler 
med et praktfullt lys 
gjennom en smal glipe mellom skog og skydekke,
i samme stund som solen skal synke ned bak den kveldsmørke åsen rett i mot oss.
Eller når solen lyser opp skyenes underside som et imponerende flammehav, som her.

Innlegget lenkes selvfølgelig til Petuniabloggens 


2. juni 2011

Himmelsk solnedgang over trolsk skog


Den aller første junikvelden i 2011, siste kveld før Kristi Himmelfartsdag,
så verden slik ut fra vår synsvinkel.
Ganske så himmelsk....
Men tenk, så er vi altså bare tre uker unna at det er  
midtveis mellom vintersolverv og to juler...
når solen går ned allerede fra 15-tiden på disse breddegrader.
Dette bildet ble imidlertid fotografert ved 22-tiden.

Samme kveld prøvde jeg ut de nye solcellelyktene som jeg falt for fristelsen for å kjøpe -
bittesmå lysstenger som ikke lyser all verden, men ser ganske trivelig ut, i allefall,
og samtidig står passe beskjedent i blomsterbedet på dagtid.
(Lyktene skal jo ikke ta oppmerksomheten fra blomstene)

Resten av denne forsommerkvelden tok jeg for første gang en titt på
den norske filmen Trolljegeren...

**

Filmplakaten trollbandt meg, lenge før filmen ble satt opp på kino.
Men jeg kom meg aldri dit, så jeg kjøpte DVD-en som en presang til mamma fra ungene,
Filmen ble spart til en passende anledning.... og den dukket opp nesten et halvår etter!
Ihvertfall det siste kvarteret av filmen var svært effektfullt, på linje med en Spielberg-sekvens.
Første halvtime derimot var forunderlig stillestående...
Nesten som om filmen var laget av en helproff og en amatør,
med ansvar for hver sin del, uten evne eller vilje til å samarbeide om en helhet.
Skuespillerkunstene i filmen synes jeg ikke var mye å bli imponert over, Otto Jespersen inkludert,
men lell...

Omsider dukket det første trollet opp, og da ble det fart i sakene!
Trollene var brutt ut av revirene sine,
innhegninger omkranset av høyspentledninger...
De færreste er innviet i eller orientert om hvorfor høyspentlinjene går i ring
- uten å føre noe sted! (hi-hi)
Dette er historien om norske troll i Jens Stoltenbergs regjeringstid...

***

Vi kan bare lure på hva slags mennesker de gamle nordmennene egentlig var,
som først fant på våre fantastiske eventyrfortellinger.
Og hvordan hadde folk det egentlig i "gode gamle dager",
når voksne og barn satt i halvmørke og utvekslet trollhistorier, rundt omkring på gårdene,
mens mye av verdens grunnleggende oppbygging fortsatt var ukjent eller uutforsket...

I funklende og svak belysning, fra åpen ild, ble spennende fortellinger om trollskap,
skrømt, drauger, byttinger, huldre og annet
fortalt, lyttet til og antagelig helhjertet trodd på, av både voksne og barn.
Nærmeste nabo kunne være langt unna og de færreste folk kjente til vitenskap og bøker.
Omkring lå milevis med urørte og mørke skoger, med vindveltede trær og mosegrodde stubber.
Ikke underlig, om noen ble litt mørkeredde og overtroiske...

Den ville norske naturen ga inspirasjon
til  fantasifull og fantastisk fortellerkunst i gamle dager.
At norske folkeventyr i det hele tatt ble samlet, bevart, formidlet, og endelig reddet
inn mellom bokpermer et stykke utpå 1800-tallet, var forøvrig et lykketreff.
Inntil Asbjørnsen og Moe tok pennen og bena fatt
hadde den folkelige tradisjonen om de urnorske trollbeistene, vandret
som muntlige fortellinger gjennom generasjoner og århundrer, her nord.

Finnes det forresten svenske troll,
og hva med danske, finske, russiske, tyske, franske, italienske,
engelske og sveitsiske troll?

***

Vår opplyste verden idag er veldig annerledes på mange måter,
med utebelysning land og strand rundt (også i blomsterbed) og en rimlig "opplyst" befolkning.
Vi glor heller på en pc eller tv i fellesskap, enn å fortelle historier til hverandre.
Og vi har faktakunnskap om det aller meste her i verden... Eller?
Den mørke skogen, under solnedgangen på bildet ovenfor, er et verneområde... 
Kan dette egentlig være et hemmeligholdt trollrevir?
Jeg vil helst ikke gå der på nattestid...  

Finnes det forresten svenske troll,
og hva med danske, finske, russiske, tyske, franske, italienske,
engelske og sveitsiske troll?

The picture above shows our view by sunset (sundown) on June 1.th 
towards our nearest forest (woods).
I am not quite tempted to have a night walk in there...
what if there are trolls in it...

Just like in a Norwegian movie/DVD by the title 'Troll hunter' that I recently saw.