Først og fremst -
Hjertelig - hjertelig takk, for alle hyggelige kommentarer om mine flaggermusbilder!
Det er "skrekkelig" gøy og trivelig å lese tilbakemeldinger fra dere alle : )
Lange og travle dager med jobbing, reisetid, sykebesøk og skolestart, legger bånd på mine egne aktiviteter.
Denne gang har jeg likevel tatt frem et bilde av høsthimmel, utsiktsbilde fra vår have.
Innlegget lenkes til Petuniabloggens ukentlige himmelske utfordring # 48
Bildet er fotografert på nøyaktig samme tid av året som nå, den 31. august...
Ifjor, tenkte jeg at bildet måtte være fra. Men, hukommelsen kan jammen være lur!
For tenk det, etter å ha kikket en gang til på datofeltet for dette digitalbildet,
ser jeg i skrivende stund at bildet faktisk er åtte år gammelt!
Hjeeelp, som tiden flyr...
Åtte år - for et skolebarn virker det som en hel evighet.
Kan du huske hvor store og voksne de var, de som gikk bare et par-tre klasser over oss?
For ikke å snakke om de som var åtte-ti år eldre, de hørte jo til en annen verden.
Russen lekte, og gjorde tøys og tull, selv om de var voksne. Mens 22-åringer var nesten "satte"...Etter skoletiden jevnet det seg mer ut, vi ble liksom jevnaldrende med mange flere.
Så gikk noen flere år, mange etablerte seg med jobb og familie, mens andre studerte videre.
Klassefest og jubileum etter enda flere år viste økende variasjoner
mellom tidligere jevnaldrende.
Noen fra klassetrinnet møtte ikke opp til jubileumsfeiring, de ville slett ikke måles i bragder.
Ved første gjenforening lå livets store og målbare enheter, som eget hjem og barn,
fortsatt uprøvet foran noen av oss.
Ved neste jubileum "steilet" veletablerte klassekamerater over jevnaldrende
som hadde gjort alt i omvendt rekkefølge og nettopp var kommet i etableringsfasen.
I jobbsammenheng utviskes vanlige aldersskiller, man blir del av en voksengruppe.
Brått en dag, kommer fornemmelsen av at yngre og fremadstormende kolleger
puster en i nakken...
Noen arbeidsplasser har et "ungt miljø", mens andre kan ha to-tre generasjoner av kolleger.
Nesten umerkelig forflytter man sin egen posisjon,
Nesten umerkelig forflytter man sin egen posisjon,
sakte men sikkert, fra en aldersgruppe til den neste.
Så går det noen umerkelige år, kanskje så mange som åtte eller ti...
Nye kolleger kommer til og noen nykommere, ankommet etter en selv, har allerede tatt et steg videre.
Plutselig opplever vi å sitte der, midt i den aldersgruppen
som man nettopp tenkte på som voksne, men overraskende unge sett i forhold til alderen....
som man nettopp tenkte på som voksne, men overraskende unge sett i forhold til alderen....
Tenker mine yngre kolleger det samme som jeg gjorde?
Har du forresten lagt merke til hvilken gruppe du selv hører til, i statistisk sammenheng?
Skrekk og gru, tenk noe så ille som å plasseres i samme gruppe som noen mye eldre!
Enda det var jo akkurat dette poenget som var så attraktivt, i pur unge år...
***
I går morges kom noen av oss voksne for sent på jobb, igjen,
da ble gjenkneppede småbarnsjakker kneppet opp igjen av små fingre
og tegninger, farveblyanter og dill dall prioritert fremfor mat, drikke og busstider,
til mammas og pappas store fortvilelse, irritasjon og frustrasjon.
På badeveggen har jeg hengt opp noen strofer av en fin og tankevekkende sang
som en påminnelse til meg selv, på dager som begynner som gårsdagen.
Sangen går omtrent sånn:
Når en morgengretten unge
slår seg vrang og rekker tunge, og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglassa veltes og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små...
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite - det er du som gjør din dag og tinning grå.
Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet
og tålmodigheten din har satt sin strek...
Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.
Når lørda'n blir til sønda'n, du ber en stille bønn da
om at onga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan'ke love at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.
Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.