Det er vel på tide å ønske godt nytt år!
Mine dager er blitt hektiske og alvorlige siden i høst.
Det går mot avskjed, med en nær og kjær...
Det er livets gang,
et langt liv nærmer seg slutten.
Likevel oppleves det brått og uventet.
Vi mimrer og minnes,
håper og tror,
venter
og forventer.
Vi fortviler og sjokkeres
over at våre eldre, hjelpeløse og syke
blir avhengige og prisgitt
omsorgen fra et mangelfullt helsevesen
i ett av verdens beste land å bo i.
Er dette et av verdens beste land å dø i?
Et himmelsk sted på jord?
Hvorfor mobiliseres det ikke til fakkeltog
også for våre gamle og pleietrengende på kommunale sykehjem?
Jeg var en liten luftetur til en
islagt badestrand
i skumringen, ved Oslofjorden etter dagens sykebesøk
,
en skyfri
og iskald januarsøndag,
ved
Hvervenbukta (-14C).
Herfra har jeg mange fine
og hyggelige barndomsminner.
Stedet er nesten like kjent for meg som min egen bukselomme,
(for å si det litt banalt).
Nå er det blitt et sted
hvor jeg kan minnes
og gi minner til nye generasjoner.
Hit pleide vi å reise på turer,
en
eventyrlig verden
for oss bybarn.
Tidlig på våren var det alltid spennende å se
hvor langt våren var kommet.
Var isen gått,
i dette stooore badekaret?!
Var det høyvann eller lavvann?
Hvem kunne finne årets første blomster - blåveis, hvitveis, liljekonvall og gullstjerner -
som dukket opp mellom spennende stier, i bratte skråninger over sjøen?
Vi kikket etter tidlige vårblomster mellom små og kjempestore maurtuer
(jeg måtte alltid hoppe og trippe, våget slett ikke å stå stille - medbragte venninner lo av min redsel for hver bitteliten maur).
Stiene skal opprinnelig ha vært gamle, oppbygde ridestier
for den gamle Stubljan gårds herskap.
Nede ved vannkanten badet vi og lekte i sanden, eller klatret
på svulmende bergknatter - som engang var formet av glødende lava.
Her fanget vi sommerfugl og fant sjøstjerner i lilla og brunt.
Her var vår badestrand, fra jeg var liten og satt i vogn.
Før jeg lærte å svømme selv, ble jeg svingt frem og tilbake i vannet,
ellevill glede, kry og spent over fossende vannsprut!
Om vi gikk lei av strand og sol eller om været var for kaldt,
utforsket vi områdene ovenfor, med naturterreng,
gamle ruiner, ridestier og flotte alleer,
som fremdeles er bevart fra et fornemt og fantastisk parkanlegg
og herskapshuset som engang var her. Hovedhuset brant ned tidlig på 1900-tallet.
Ved stranden står fortsatt den gamle, elegante paviljongen,
men et stort trappeanlegg, opp fra sjøen, er borte nå.
Kopi av et gammelt bilde fra
svundne tider ved dette stedet,
har hengt på veggen i mitt barndomshjem i senere år.
Et bilde som ligner, kan sees på Oslobilder
her (lenke).
Dette stedet har vært et viktig bidrag til min interesse for historie.
Jeg lenker dette blogginnlegget/
I link this blog post to:
Himmelsk &
Sky Watch Friday
& Saturday show off
***
Above are update photoes from this ice cold afternoon,
I went to a place where I have
collected a lot of good memories from my childhood.
