Hver gang jeg hører Chopins preludier
tar musikken meg med på reise tilbake
til studietid og sommerjobb
i den evige stad, Roma.
Jeg står liksom straks ved vinduet og skuer høyt utover byens tak,
tett i tett med vakre avrundede kirkekupler,
og fjernt skimtes en snedekket fjellkjede.
Det er vår og mimosa blomstrer i gult,
Det er ganske stille omkring meg, mens Chopins pianomusikk spilles på LP-plate.
Litt på avstand høres lyder fra en travel, idyllisk og fortryllende gammel storby.
Eia var jeg der igjen!
Akkurat nå...
Det er mange år siden sist, det ble årlige reiser i en periode.
Jeg får sette på musikken en gang til, straks er jeg der igjen!
Hver gang jeg hører Griegs pianokonsert i A-moll, den liksom erkenorske musikken
som setter de fleste istand til å forestille seg sildrende norske fjellbekker -
da ser jeg istedet for meg utsikten fra et annet vindu i Roma, nærmere gateplan,
midt i sentrum, med gamle husvegger, mørke, trange gater og bittesmå bertende biler like utenfor.
Jeg hadde Grieg på øret, mens jeg drømte meg nordover, til friske, rene, herlige Norge.
Man lengter alltid et annet sted...
På en av mine daglige vandringer på kryss og tvers i Roma
oppdaget jeg en gang en stor veggtavle, med reklame for fiordifileti fra Findus,
et gigantisk bilde med norsk hav og fiskeskøyter midt i Roma,
jeg skal si tårene spratt frem i strie strømmer.
En annen gang var det militærparade med unge vernepliktige ved presidentpalasset,
stemning som en lettvariant av norsk 17. mai, med garde- og korpsmusikk.
Like bortenfor lå kontorene til skandinaviske flyselskap.
Tårene sildret igjen,
midt i Roma.
Jeg var bare ungjenta og min egen kjære mamma mia var langt unna.
Brevene mellom Norge og Roma tok ihvertfall en uke, kanskje oppimot to.
Det var lange avstander. Internett, mobiltelefon og e-post var fortsatt science fiction.
Getonger og liremynter skranglet ned og forstyrret det meste av samtaler
via telefonbokser ute på travle gatehjørner.
Raskeste postvei gikk via Vatikanets postkasser, det var en lang tur bort dit,
men likevel en god investering, da det kunne halvere reisetiden for sirlig skrevne brev
på de flotteste heraldisk dekorerte brevark med franske liljer og gullpynt,
luksuriøse brevpapir som bare kunne kjøpes i noen av Romas små spesialbutikker.
En del av det mest nasjonalromantiske og heilnorske er blitt laget der ute i verden.
Jeg kan godt forstå at våre gamle komponister, kunstnere og forfattere
lot seg inspirere når de reiste sydover.
De lengtet sikkert hjem.
***
When ever listening to Chopin's preludium
I travel - in my thoughts - back to Rome,
to the wonderful view
from a window hight up, over and towards the centre of Rome.
I learned to enjoy Chopin when I was there, listening
while at the same time looking on all the roofs and cupolas.
I which I was there right now!
Maybe it's time for some Chopin music?
til studietid og sommerjobb
i den evige stad, Roma.
Jeg står liksom straks ved vinduet og skuer høyt utover byens tak,
tett i tett med vakre avrundede kirkekupler,
og fjernt skimtes en snedekket fjellkjede.
Det er vår og mimosa blomstrer i gult,
Det er ganske stille omkring meg, mens Chopins pianomusikk spilles på LP-plate.
Litt på avstand høres lyder fra en travel, idyllisk og fortryllende gammel storby.
Eia var jeg der igjen!
Akkurat nå...
Det er mange år siden sist, det ble årlige reiser i en periode.
Jeg får sette på musikken en gang til, straks er jeg der igjen!
Hver gang jeg hører Griegs pianokonsert i A-moll, den liksom erkenorske musikken
som setter de fleste istand til å forestille seg sildrende norske fjellbekker -
da ser jeg istedet for meg utsikten fra et annet vindu i Roma, nærmere gateplan,
midt i sentrum, med gamle husvegger, mørke, trange gater og bittesmå bertende biler like utenfor.
Jeg hadde Grieg på øret, mens jeg drømte meg nordover, til friske, rene, herlige Norge.
Man lengter alltid et annet sted...
På en av mine daglige vandringer på kryss og tvers i Roma
oppdaget jeg en gang en stor veggtavle, med reklame for fiordifileti fra Findus,
et gigantisk bilde med norsk hav og fiskeskøyter midt i Roma,
jeg skal si tårene spratt frem i strie strømmer.
En annen gang var det militærparade med unge vernepliktige ved presidentpalasset,
stemning som en lettvariant av norsk 17. mai, med garde- og korpsmusikk.
Like bortenfor lå kontorene til skandinaviske flyselskap.
Tårene sildret igjen,
midt i Roma.
Jeg var bare ungjenta og min egen kjære mamma mia var langt unna.
Brevene mellom Norge og Roma tok ihvertfall en uke, kanskje oppimot to.
Det var lange avstander. Internett, mobiltelefon og e-post var fortsatt science fiction.
Getonger og liremynter skranglet ned og forstyrret det meste av samtaler
via telefonbokser ute på travle gatehjørner.
Raskeste postvei gikk via Vatikanets postkasser, det var en lang tur bort dit,
men likevel en god investering, da det kunne halvere reisetiden for sirlig skrevne brev
på de flotteste heraldisk dekorerte brevark med franske liljer og gullpynt,
luksuriøse brevpapir som bare kunne kjøpes i noen av Romas små spesialbutikker.
En del av det mest nasjonalromantiske og heilnorske er blitt laget der ute i verden.
Jeg kan godt forstå at våre gamle komponister, kunstnere og forfattere
lot seg inspirere når de reiste sydover.
De lengtet sikkert hjem.
***
When ever listening to Chopin's preludium
I travel - in my thoughts - back to Rome,
to the wonderful view
from a window hight up, over and towards the centre of Rome.
I learned to enjoy Chopin when I was there, listening
while at the same time looking on all the roofs and cupolas.
I which I was there right now!
Maybe it's time for some Chopin music?