Fra jeg var liten, elsket jeg å høre mine foreldre fortelle fra gamle dager.
Etterhvert har jeg nøstet i liv og skjebner
forover og bakover i tid,
og fått vite familiehemmeligheter
som barn, søsken og foreldre dengang ikke visste om hverandre.
Det skal innrømmes at jeg er nysgjerrig,
men at det kjennes litt rart og ubekvemt iblant,
å få tilgjengeliggjort opprinnelig konfidensiell informasjon fra fødestue og rettssal,
der personlige skjebner blir
dokumentert og blottlagt for ettertiden...
 |
Halvparten av en søskenflokk foreviget for omkring 100 år siden,
min mormor står i midten |
På dette gamle, gulnede og falmede fotografiet står min mormor
i midten, sammen med søstre og en lillebror.
Aldersforskjellen er ikke lett for oss å se,
men jeg vet at det var fem år
mellom de eldste av ungjentene på bildet her, og to år til neste.
Jeg vet mer om disse menneskene, enn de kunne forestilt seg.
Hva tenker vi om alt man i ettertiden kan finne ut om oss
når fortrolig informasjon som etterlates i det offentlige
med tiden blir søkbart med få tastetrykk...
**
Med tv-programmer om kjendiser som får sine gamle aner servert på et
brett,
er slektsgranskning blitt en
mer anerkjent og populær hobby.
Jeg begynte med litt slektsgranskning allerede i purung alder
; den første inspirasjonen til å lage eget slektstre fikk jeg fra min "Hakkespettbok". Senere fortsatte en intens
periode med spennende
detektivarbeid, i voksen alder, ingen lettvinte snarveier med ferdige fakta servert fra trykkede bøker, jeg ville selv
finne frem til og kontrollere opplysningene gjennom nedtegnelser i offentlige registre, som kirkebøker, skifteprotokoller, folketellinger m.m. Og du verden, hva jeg har funnet av opplysninger!
Jeg har funnet ut om mine forfedres dåp og begravelser,
mer eller mindre gravide bruder (fra en tid da dette var straffbart i Danmark-Norge), idømte farskap, karakterer fra skolegang, oppramsing av spennende eiendeler som
damesadel, bjørneskinnfeller og blå taftkjoler i skiftesaker, militærprotokoller med nøyaktige beskrivelser av oldefars utseende, hans egnethet til militærtjeneste, høyde, øyefarve og fotform, emigrantprotokoller med passasjerlister, avreisedatoer, billettfinansiering, navn på og bilder av
emigrantbåtene (lenket) slektninger reiste med,
fantastiske, detaljerte panoramabilder (lenket) av verdensbyer og havner som de møtte på
den andre siden av havet.
To av søstrene på bildet her, etablerte seg få kilometer fra hverandre langt fra fødestedet.
Den tredje flyttet til et naboland og giftet seg der. En lillebror rakk aldri å vokse opp
, men døde tidlig før konfirmasjonsalder. Enda flere var de, som vanlig var den tiden, blant annet to brødre som emigrerte, den lange veien over
Atlanteren, der fantes allerede tanter og onkler - ja, til og med grandonkler. Onkel ble nok ikke rik i Amerika
, men han fant tryggere levebrød enn i hjembygda. Der morsslekten hadde levd, døpt og begravet sin familie gjennom
århundrer var det hverken plass eller levebrød til nye generasjoner av
store søskenflokker. Noen tenkte nok også som Bjørnstjerne Bjørnson, med lengsel og eventyrlyst undret de seg over hva som fantes over de høie fjelde... De fleste i
nærmeste familie flyttet ut av dalen de vokste opp i.
Jeg husker godt min oppstart på slektsgransking eller
genealogi som det også kalles. I et familieselskap, jeg var vel bare tolv år da, noterte jeg navn som de eldste kunne komme opp med. Et godt - om ikke helt sikkert - utgangspunkt for å kunne undersøke mer, hukommelse og oppfattelse kan være feilkilder og må tas med en viss klype salt, likeledes med det som er nedfelt på trykk og i offentlige papirer. Senere våget jeg også å spørre min eneste gjenlevne av besteforeldre, om hvilke ulike arbeidsoppdrag han hadde hatt gjennom livet, båter han hadde vært på og land han hadde vært i. Muntlig informasjon som ellers ville gått tapt... En dag kom også et spennende brev fra en fjern ung slektning som vi ikke kjente, med håp om at min far kunne gi opplysninger om hennes slekt. Nok en inspirasjon for min egen
nysgjerrighet. Mye senere, i studietiden, gjorde jeg et tilfeldig søk etter ett av de personnavnene jeg kjente til. Navnelistene i en av de gamle nasjonale folketellingene ble nøye studert; dengang var alt fortsatt bare tilgjengelig på papir noen få steder i landet. Nå kan folktellinger og kirkebøker studeres med noen tastetrykk hjemmefra, via
Digitalarkivet (lenket).
Den ekstatiske jubelfølelsen er så godt som ubeskrivelig, fra det øyeblikket jeg første gang fant igjen en av mine gamle aner i gamle folketellinger, min egen oldemor som baby, sammen med mor, far, søsken og et par husdyr! Den lille babyen ble etterhvert mor til mange små, de unge som er avbildet her og enda flere til. De ulike grenene med etterslekt etter "oldemorbabyen" er blitt mange personligheter og skjebner. Noen fjerne slektninger har vi fått ny kontakt med, etter at forbindelsen ble brutt med at tidligere generasjoner gikk bort eller de selv valgte å bryte kontakten med hverandre. Så oppdager vi mange år senere at slektninger, som hverken mine foreldre eller jeg har visst om, har bodd i nærheten, hatt samme arbeidsplass og vanket i samme miljø. I ulike sammenhenger kan slektninger tilfeldigvis møtes igjen i vårt lille land uten at vi aner noe om slektskap; kanskje flere av oss faktisk er femmenninger?
