3. mars 2016

Jeg venter med lengsel



Sist helg ble det nesten bart noen steder i haven, så kom sneværet tilbake.
Været var på min side...
En liten triumf i heimen, til ære for meg 
og et ydmykende nederlag for de noe overdrevent skråsikre...
Det var nemlig en i huset, med mer testosteron enn meg, 
som med dristig optimisme
gikk i tanker om å montere trampolinen,
etter ønske fra den aller yngste i heimen. 

Tror du det er så lurt da,
sa jeg, det kan jo fortsatt komme sne...
(Jeg husker nemlig fortsatt godt
en gang for noen år siden, da jeg lånte bil av
 ham 

og ble stående innesperret av et tykt lag med sne, 
i ubrøytet gate, omkring 20.april.

Forrige helg var det altså 
fortsatt ør-litte-granne februar igjen.
Men gubben mente så skråsikkert
at, å nei, nå kom det nok ikke mer sne.
Jeg så til og med en flue, susende forbi meg ute i haven! 
En ekte vikingflue!
Og junior insistere 
på å gå altfor tynnkledt,
sett i forhold til moderns synspunkt -
også for vårt yngre mannlige familiemedlem 
endte det med et brak. 
Sår hals og feber.

Og snart er det kvinnedagen...
Our view today, from the upper floor window
Ikke for det, 
jeg har alltid vært mer oppmerksom på -

Den 9. mars; i alle år var det en merkedag for mine foreldre.
Den datoen møttes de første gang. 
Tilfeldigheten som førte til det, 
var en islagt, tilfrosset fjord.
Dagen ble alltid markert med en blomst, 
også senere på graven hans.
Jeg vil fortsatt markere den dagen 
da tilfeldigheter førte dem sammen, 
med en blomst ved deres felles gravsted. 

***

In a month or two 
these flowers above will show up.
Last weekend the winter 
was almost disappearing, 
some believed that the winter was over and done with...
Insects were even flying 
in our garden, last weekend,
but a couple of days later the snow weather is here again.

is partisipating