27. november 2010

Ekte norsk akantus! Natural frosted patterns of Acantus in Norway

isroser 

Her er EKTE NORSK AKANTUS!


akantusmønster
Jeg har latt meg fascinere 
 av akantus 
i lang tid.
Motivets svingende eleganse 
og varierte mønster 
er vakker skue, 
synes jeg.
Denne gang benytter jeg anledningen
til å skrive noen ord om det.

 Akantus 
har vært brukt som arkitektonisk og kunstnerisk dekor, 
allerede i antikkens blomstringstid
ved Middelhavet.


Med sine elegante ranker 
og flikete blader, 
har akantus vært et 
populært og kjært 
dekorasjonsmotiv, 
gjennom århundrer,
for ikke å snakke om 
et par årtusener 
 helt siden antikkens tid.


Akantus har dekorert bygninger,
inventar og bruksgjenstander
i mange land, langt utover opprinnelsesstedet 
og gjennom flere ulike stilepoker.


Den virkelige akantusplanten er en type viltvoksende 
ugress på sine hjemtrakter.
Planten betraktes vel omtrent som vår egen løvetann 
her hjemme...
Det ville vært litt av et tankespinn, 
 om løvetannblader skulle ha spredt seg på samme måte, gjennom stilhistorien; 
 til fjerne lands bedehus, monumentalbygg og bruksgjenstander!


Akantusmotivet fikk ny bruk og stadig økende spredning
gjennom barokkens stilepoke.
På 16-1700-tallet fikk akantusens forgylte blader og gyldne løvranker
avleggere nord for Alpene
blant annet med svært så overdådig sentraleuropeisk arkitektur, 
og særlig østover.
I neste runde noen tiår senere,
kom mønsteret mer beskjedent hitover,
på våre hjemlige trakters kirkeinteriører og møbeldekor. 

Tid og sted for spredningen av akantus som dekor her til lands, 
tyder på at akantusmønsteret/motivet ble introdusert og spredt
via sentraleuropeiske kirkekunstnere.
Noen av dem fikk dekorasjonsoppdrag i den nyoppførte hovedkirken 
i Christiania (Oslo),
slik vi kan se inventar som prekestol, alter og orgeldekor,
i dagens Oslo Domkirke, også kalt Vår Frelsers kirke. 
Kirken ble innviet like før år 1700, og supplert med inventar etterhvert. 


Det var særlig fra denne tiden akantusmotivet spredte seg utover Norges land.
Akantusmotivet kom etterhvert i meget flittig bruk som norsk dekor.
De færreste av den tids bygde- og kirkekunstnere (om noen i det hele tatt)
hadde vel noensinne sett en ordentlig Akantusplante
før de kopierte overdådige akantusmotiver, rundt om i norske bygder.
Treskjærere kopierte andres håndverk, 
som på prekestolen og altertavlen i Christiania (Oslo).
 Akantusmønster kom også til Norge via noen store hollandske barokkskap,
som landets velstående importerte via handelsforbindelser i denne perioden.


gamle gravstøtterAkantusplantens svingete 
ranker og blader er lett gjenkjennelig
på gamle prekestoler, 
døpefonter og altere i norske kirker, 
der mønsteret er utformet med gulldekor eller farvesprakende bemalinger.

Akantusmotivet fikk stor utbredelse 
med norsk treskurd
fremfor alt i Gudbrandsdalen.

Blant annet kan vi fortsatt se dette
på gamle gravminner,
imponerende stykker håndverk,
med rike og elegante akantusmønster
utformet i tre eller klebersten.


Gravminnene synes jeg personlig er en
kulturhistorisk og kunstnerisk berikelse, 
i motsetning til 1900-tallets 
sørgelig standardiserte norske gravlunder.


Fra norsk treskurd, svingte akantusrankene seg bygdelangs videre,
over i rosemaling og klesbroderier   
(som blant annet våre tradisjonelle og "typisk norske" bunader).
Akantusmønstre kom etterhvert også som masseprodusert dekorasjon
på murte bygårder, i aller siste del av 1800-tallet.


***
Vi kan undres, 
hvorfor akantusplanten ble en inspirasjonskilde av stor betydning her nord, 
når vi kan finne vél så elegante former, 
i naturens egne norske isroser og rimfrost?
Kanskje akantusmotivet egentlig slo følge med isrosene, som åpenbarte seg 

parallelt med introduksjonen av vindusglasset i norsk byggeskikk...? 
Dette har vel ingen egentlig undersøkt.


Jeg har forresten fått kjøpt
to fullstendig levende akantusplanter (lat. acanthus)
som jeg overraskende fant på et staudesalg like i nærheten.
Spennende å se om de vil vokse opp her hos oss!
Kanskje jeg får anledning til å studere ordentlige akantusplanter neste år! 

Bildene ovenfor viser akantus på et rimete blad i haven hos oss.
og et par bilder av gamle gravminner med akantus, 
som jeg fotograferte for noen år tilbake. 

På selveste valgdagen 2011 kikket jeg tilfeldig innom nyeste Mandagstema, 
en serie med bloggutfordringer der "MØNSTER"er ukens tema
Dette passer perfekt til mitt tidligere innlegg om akantusmønster, 
et av mine første blogginnlegg fra ifjor høst. 

Above you see natural patterns of acantus
in ice cold frost.   

25. november 2010

Isrosene er kommet i blomst! The ice roses start flowering


Litt kaldt og trekkfullt, men ganske flott med vinduer som får isroser (eller fjær, som her)!
Slik så det ut på våre stuevinduer idag;
vi behøver såvisst ikke reise på hyttetur,
for å oppleve isrosenes flyktige eleganse og variasjoner...
På vinduene hjemme kan vi se rekker av små krystaller,
fjærformasjoner, blader og høye vifter - av is!
Ikke så lang tid etter at disse bildene ble tatt,
hadde de svake solstrålene smeltet alt av isroser for idag.
Ny is er nok klar for fotografering imorgen, for gradestokken står nå på minus 8,5
(Men det jeg egentlig burde istedenfor å blogge og fotografere, 
er i hui og hast å stå på hodet, lete og grave frem adventspynt og kalendere...)
Fortsettelse følger!

It is cold, but indeed decorating,
when the ice roses start flowering on our windows! 

21. november 2010

Fortryllende gamle bøker - Mandagstema


Bentes reise til Blomsterland


Denne gang viser jeg faksimile av en gammel barnebok,
 som "mormor" fortsatt har i god behold, fra vi var små.
Boken er kanskje enda noen år eldre, overtatt etter slektninger. 
Nå er den i varsom bruk ved leggetid, for en ny generasjon av småtasser.  
Jeg kan huske hvor betatt jeg selv ble, både av fortellingen og de søte illustrasjonene...
*** 
Bildet viser vesle Bente, hovedpersonen, midt i Blomsterland, 
med alskens søte små blomstervesen i travel aktivitet omkring;
småblomstene pynter seg, de lager i stand brudekjole og dekor til roseprinsessens bryllup... 
I begynnelsen ser vi veslejenta like før leggetid. Hun sitter drømmende sammen med hunden sin,
ved en svanedam, litt bortenfor huset der moren venter
Bente og hunden ser mot solnedgangen og gullskyen på kveldshimmelen.
Snart får vi slå følge med de to, 
på tur til Blomsterland (eller var det egentlig Drømmeland...?). 
En stolt svane trekker deres vakre blomsterpyntede vogn oppover regnbuen
og på hjemturen sitter de på et vannliljeblad, trukket av sommerfugler.

Forsidepermen til denne søte fortellingen, har vi dessverre ikke lenger...
Boken er slitt av tidens tann, og permens innsider er blitt rablet på, av små never. 
Det kan også se ut til at undertegnede, i pur ung alder, syntes
hvitveispiken kunne behøve blåfarve i håret;
der den vesle blomsten sitter og vasker seg i baljen (nederst t.h.).
Jeg tror faktisk nesten at jeg kan huske mine egne kunstneriske tilføyelser...

Illustrasjonene er laget av Gunilla Bouvin-Hansson, mens teksten var ved "Onkel Carsten".
Utgivelsesåret vises ikke, utgiver var A/S Litor - Oslo. All rights reserved, står det.
(Sammen med fullgode kildeopplysninger og en ryddig presentasjon,
tror jeg likevel at herværende faksimile av boken utelukkende vil applauderes,
som en positiv, uegennyttig og tillatelig reklame, med et godt formål...
Kanskje, kan det til og med oppmuntre til nyopptrykk?) Formatet er forresten noe over A4.

**

Innlegget resirkuleres fra min første blogghøst 
og lenkes til Petuniabloggens Mandagstema-utfordring
som den 9. mai 2011 har temaet Gjenbruk.
Jeg vil dessuten tilføye noen nye ord til det gamle innlegget.

Bøker kan ha en utrolig holdbarhet
og kan leses om igjen og om igjen, kanskje til og med gi glede til flere generasjoner.
Fasiten er vel å håndtere allting med en god porsjon varsomhet...

Forøvrig må materiale være godt og det må oppbevares under gode forhold.
Noen bøker som jeg kjøpte ny for ti-femten år tilbake
gulnet allerede sterkt etter et par år, og papiret ble sprøtt.
Sammenlignet med andre bøker jeg har på samme sted, var disse ikke av godt matriale,
selv om forlagene var kjente, etablerte og norske...

Har du sett 800 år gamle bøker?
Noen gamle bøker er blitt meget varsomt håndtert gjennom mange århundrer,
for eksempel illuminerte og håndlagede bøker fra middelalderen -
med en utrolig skjønn skrift og de vakreste miniatyrbilder,
slik du blant annet kan se dem bevart fra 12-1300-tallet i den gamle italienske byen Siena.

Husker du boken (eller filmen) Rosens navn
hvor middelaldermunker på sirligste måte håndskrev og illuminerte bøker?
Jeg har forresten fått håndhilse på forfatteren Umberto Eco,
da jeg og en bitteliten håndfull andre, ble servert et lite sprudlende glass
sammen med den verdenskjente forfatteren, en gang han var på Norgesvisitt.
- Buongiorno Signore, comé sta, eller noe slikt sa jeg vel da  : )

Ikke som planlagt!


Et nytt og mer vellykket forsøk på innlegget om Bentes reise til Blomsterland 
ligger like ovenfor!
Bilde og tittel i min post herfra fungerte dessverre ikke
ved videre lenking. 
Men en hyggelig kommentar om barneboken er beholdt her!

12. november 2010

Når maurene våkner hos oss


Små?
Vi?
Langt ifra.
Vi er akkurat store nok.
Fyller oss selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv
kanskje?
 (Fritt etter Inger Hagerup)

Det kanskje fineste vårtegnet jeg vet,
er når det blir liv i maurtuen i en solfylt og tørr helling i vår have.
Når maurene våkner og begynner å våge seg ut i frisk luft,
etter en innestengt dvaletilværelse gjennom hele vinteren, 
under et tykt og beskyttende lag av sne! 

**
Allerede den andre helgen i mars (2010)
oppdaget vi årets første fire maur i vår have,
de var ute på inspeksjon på maurtuens ytterside.
Maurtuen var ganske nylig dukket frem fra sneen 
da de aller første maurene våget seg på en luftetur ut i solen. 
Samme helgen hadde vi faktisk avrundet årets skisesong i haven,
bare en liten håndfull metere unna maurtuen.

Ovenfor maurtuen i vår have hadde vi vår åttetallsformede skiløype 
som er akkurat passe lang og kupert 
til mor og små barns ivrige og lekende skiøvelser på egen naturtomt
skisporene svinger seg i morsomme oppover- og nedoverbakker, 
mellom små og store trær og en vanligvis snedekket maurtue på vinterstid.
(Men vintersesongen 2013 er det dessverre ikke blitt anledning til skigåing hos oss) 

Straks og faktisk allerede en dag etter sesongens definitivt siste skidag i haven,
stakk røtter og lyng opp der skisporene hadde ført på kryss og tvers.
Så snart som neste helg var det blitt et alldeles yrende liv over hele maurtuen.
Det så ut som alle innbyggere i maursamfunnet var ute og luftet seg på en gang!
Jammen oppdaget vi at den lille maurkolonien - på dugnad -
hadde klart å tette et kjempehull i tuen -
i løpet av bare tre travle "arbeidsdager"!
Snakk om kondis, etter en lang vinterdvale uten dagslys!
Jeg hadde trodd at alt av reparasjonsarbeid etter en småsulten revefyr,
kom til å vare et par måneder.
Så feil kan man altså ta...

**

Maurene øverst her hadde et intermezzo høyt oppe, på våre forlokkende
og bristeferdige pionknopper en tidlig sommerkveld, da jeg foreviget dem.
I konkurransen om Frøken hagegjest 2010
ble disse to presentert som "Frøken FlittigLise med kavalér"
men maurene kan nok like gjerne ha vært "Herr og fru Flittig"
eller (kanskje helst) et par hardt strevende arbeidskamerater....

Antagelig tusener flere av samme slag, bor her hos oss.
Kjenner de hverandre, personlig, alle sammen? 
Eller er de bare såvidt på hils?

Og så har vi grublet litt...
Finnes det flere hunner, eller bare én dame i hver maurtue? 
Kan det faktisk være at én eneste dronning
sitter på stas, og vartes opp av tusener andre, i et maursamfunn?

Maurene kan være ganske så artige å studere nærmere, 
hvis du bare tar deg litt tid og bøyer deg ned...  


Livet på toppen av maurtuen markerer tydelig skiftet av årstider,
om sommer nærmer seg eller det går mot vinter. 
Maurene er nesten som gammeldagse primstaver og kalendermerker 
for oss som går på to ben, i samme nabolag. 
Vi følger med på maurenes liv og virksomhet her i vår have; 
fra de tidligste vårtegn, når solen begynner å varme på dagtid,
og helt til de færreste av dem våger seg på utsiden av maurtuen, utpå høsten.

** 
Maurene kan faktisk følge og gjenkjenne luktspor  
etter andre maur fra samme tue... 
Dette med luktspor har husets purunge skoleelev lært bort til sin mamma,
dette har nemlig tidligere blitt fortalt på UGLER I MOSEN
Det er selvsagt det beste beviset på det mor forlengst har hevdet...
at Ugler i mosen er en fin og lærerik programserie i NRKs barne-tv!
(Små og store her i huset er så klart blitt på fornavn med "Hain Finn-Arve" og Astrid, der i tv-ruten) 

***

Tunge bører, klarer de seksbente småkrypene, maurene,
å forflytte over påfallende lange strekninger. 
Bittesmå maur frakter ofte ganske utrolige størrelser, 
ja, faktisk flere ganger større enn dem selv! 
Småpinner like gjerne som barnåler
(...eller barnenåler, som vår aller yngste "avlegger" har kalt det).

Maurene sleper og bærer også (mer eller mindre)  
sine døde kamerater eller slektninger, svært lange veier.  
Men hvor hen skal de, på disse turene, mon tro? 
 Skal de returnere til maurenes siste hvilested?
Har de egne begravelsesseremonier i hjemtuen?

Å følge maurenes bevegelser 
kan være ganske så underholdende og fascinerende.
Maurtuene er egentlig både avanserte og lagdelte miniatyrverdener,   
med spesialiserte arbeidere, sjauere, ryddegjeng, avlshingster og barnevakter; 
 matriarkier - underlagt en regjerende dronning (eventuelt flere, ditto..).
Og døde maur bringes faktisk ned, til en slags "kirkegård", i bunnen av tuen!

En dronning kan forresten leve i både ti og tyve år.
Mens dronningens undersåtter dør etter kort og travel tjenestetid, 
 kanskje allerede etter et par år - når de har gjort sin plikt
for å sikre tuen og nye generasjoner! 

Maur på videvanke til fremmede revir, risikerer å bli trakassert, 
eller til og med arrestert, for hver tue har nemlig sitt avgrensede revir.  
Forvillede inntrengere kan tvinges avsted,
som slaver til stedets regjerende tue! 
Maurene kan være svært så taktiske forøvrig, 
faktisk slik at de "stjeler" fremmede mauregg,
for å ta med til egen tue,
og dermed sikre seg nye slaver!

Et par andre maur som jeg har foreviget med en filmsnutt,
foran trammen vår en vakker sommerdag 
(jeg hadde egentlig bare satt meg ned, med en kopp kaffe,
men ble så fascinert at den fikk hvile). 
Istedenfor å "hilse" på hverandre, litt prøvende og forsiktig,
kanskje til og med slå av en liten "prat" slik de fleste ser ut til å gjøre...
oppdaget jeg at to forbipasserende maur ved mine føtter antagelig var fremmede overfor hverandre. 
Ved nærmere iakttagelser, kom de ut i full slåsskamp, stående oppreist,
mens de så ut til å knuffe hverandre, ganske så hardt og brutalt!
  
***   
Vi får vel anta at maurene som startet slåsskamp ved mine føtter,
var fiender og rivaliserende fra to ulike kolonier, 
og maurene som ruslet rundt på våre pioner for å slikke i seg deilig søtstoff, 
var sannsynligvis gamle kjente og på høflig hils...

Flere interessante fakta om MAUR finnes her og her

**
Dette er et innlegg fra min aller første bloggehøst
som senere ble lenket til Mandagtema-utfordringen om VÅRTEGN!

8. november 2010

På fotosafari i Tigerstaden - små hengende haver og gulgrønne pletter i Oslo


Glitrende høstsol 
og lange formiddagsskygger i slottsparken...
I forrige uke gikk jeg en lang rusletur 
gjennom byen, 
med mitt kamera for hånden...
Her er et knippe inntrykk
fra Tigerstaden.
midterste del er tilføyet høsten 2012


 Mange velvoksne og flotte lerketrær omkranser gangveiene ved slottet
Majestetiske bjerketrær tett inntil elegante gamle diplomatbygg på Frogner
Her ved Vestkanttorget fant jeg et veldig hyggelig og blomstrende gatehjørne..
og en knøttliten "hengende have", en dekorativ smijernsbalkong, like ovenfor.

Noen opplevelser som statist i historiske øyeblikk
 
Den 28. september 2012, gikk jeg en tur i byen igjen,
delvis i det samme området som vist på mine fotografier her.
Jeg var tilstede på Slottsplassen, 
 bare et fåtall mennesker var der samtidig med meg.
det var dagen for en prinsesses aller siste ferd fra slottet.

Det var prinsesse Ragnhilds begravelsesdag,
kongens eldste søster, en ekte prinsesse.
Førstefødt uten å få dronningtittel,
eneste person som er født på slottet - ifølge de som vet.
Første kongelige som i moderne tid giftet seg borgerlig,
en norsk prinsesse som bodde på den andre siden av kloden..

Det var ikke ønsket begravelse på statens bekostning
likevel påfallende lite oppmerksomhet fra forbipasserende.
Bare en ganske liten bilkortesje fulgte prinsessens båre,
da den ble kjørt ut fra det kongelige slott i Oslo,
til prinsessens siste hvilested i Asker.
Jeg senket kameraet da de svarte bilene passerte,
av respekt for situasjonen
Stod der ganske alene og nikket med respekt 
mot de eldste kongelige - kongen og hans yngste søster.

Under den vakre høstsolen denne dagen
må jeg innrømme at 
det var en underlig opplevelse.
Man ville forventet en helt annen situasjon 
foran slottet, i et slikt historisk øyeblikk.

Jeg husker en annen kongelig begravelsesdag fra noen år tilbake.
Det var en grå vinterdag da kong Olav skulle begraves, 
en gang den første lille prinsen i det moderne og selvstendige Norge,
etterhvert far til prinsessene Ragnhild og Astrid 
og vår nåværende kong Harald.

Det var en meget høytidelig markering den gang,  
der rekker av uniformskledte gardister 
og prominente sortkledte gjester fra inn og utland, 
fulgte den kongelige båren i langsom prosesjon
til Chopins alvorstunge og mektige sørgemarsj tror jeg det var.
(musikkeksempel er lenket - riktignok ikke militærparade, men på piano)   
Jeg overvar sørgehøytideligheten utenfor Stortinget,
nær Stortingspresidentens balkong mot Karl Johans gate,
senere ved broen over Kongens gate til Akershus indre festning.
Det var historiske dager og kvelder,
 et vell av lys ble impulsivt tent i sneen på plassen foran slottet.

De færreste kjente kongen eller hadde noen gang sett ham.
De aller fleste assosierte vel kongen med den gamle mannen med hatt, 
som hver 17. mai.- høyt der oppe fra slottsbalkongen - vinke
til oss skolebarn som passerte i nesten endeløse rekker av 17.mai-tog 
Det opplevdes nesten som om hele Norges bestefar var gått bort,
den vinteren i 1991.

Den kongelige familie hadde engang vært som nasjonale ikoner
spesielt i årene omkring annen verdenskrig.
Kongebarna hadde vokste opp 
som det norske folks maskoter.
Portretter av kongelige hang oppe,
 på fremtredende plasser i mange norske stuer.
Gamle mennesker kan fortelle om dette fra yngre dager,
slik også fra min mors barndom, hjemme hos min mormor og morfar.
Så veldig anderledes alt er blitt i våre dager

Oslobildene her fotograferte jeg høsten 2010
Nedenfor kan du lese flere personlige inntrykk fra nyere Oslohistorie.















Velvillig villvin og småsøte "hengende haver"
kan sees oppover veggene på Skillebekk/Frogner
Moderne former preger Aker brygge

Rådhusplassen med utsyn mot Honnørbrygga og små øyer innerst i Oslofjorden.
Jeg kan huske at plassen var okkupert av byens gjennomkjørende biltrafikk!
Knapt noen fotgjenger våget å nærme seg plassen da...

Etter mørkets frembrudd,  
på sene hjemreiser etter søndagsturer,  
kjørte vi bil tvers over Rådhusplassen. 
Der førte den eksosfylte hovedveien gjennom Oslo.
 
Et stykke gikk veien parallelt med togsporene - som endte ved Vestbanen, 
endestasjonen for alle persontog til hovedstaden, vestfra. 
På motsatte side mot sjøen,
lå de høye murene rundt Akers mekaniske verksted.
Der Aker brygge ligger idag, sperret murer både utsikt og adkomst til fjorden.
Hvis vi var heldige, møtte vi rødt lys og fikk en mulighet 
til å bremse opp et øyeblikk ved Oslos sjøside. 
Kanskje fikk vi kikket litt ekstra 
seilskuten Christian Radich.
Det stolte skoleskipet lå iblant fortøyd ved Honnørbrygga,  
og noen ganger foran Akershus festning.
Rykter hevdet at skuten hadde vært med i 1970-tallets store tv-serie: Onedinlinjen.  

Kjøreturen fortsatte mellom bryggene langs sjøen  
og de høye murene til Akershus festning.  
Blant få muligheter Oslofolk og besøkende hadde til å ferdes der
var å passere i bil, sammen med all annen travel trafikk 
gjennom byen, i rask takt med skiftende trafikklys. 
Der måtte vi krysse togskinner  
og se opp for forbipasserende godstogtrafikk.
 Vi småtasser i baksetet syntes det var ekstra spennende  
når vi kjørte langs de små togtunnelene  
som forbandt Øst- og Vestbanens godstrafikk, 
like under murene til den gamle festningen. 
Nå er slike minner blitt Oslohistorie.
Bygartnere og turister er de fleste som ferdes foran rådhuset nå, 
i behagelig tempo... 
(Ja, forresten, også noen skatere i høyt tempo utfor rådhustrappene og konsertgjengere til VG-listen) 

Dette innlegget fra min første blogghøst er her resirkulert med noen tilføyelser
som bidrag til utfordringen Mandagstema - HØST i oktober 2012.