(Dette blogginnlegget ble først påbegynt såvidt over en 1/2 time etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet, få kvartaler unna... Senere tilføyelser, utdypninger og justeringer er gjort for å fordøye og sortere inntrykkene - både for min egen del og for andre som leser dette.)
For et skadested!
Når jeg noen minutter etterpå lette frem de aller første bildene i noen helt ferske nyhetsoppslag, var min tanke at det minnet om en kraftig London-bombe.
Jeg hadde vært en snau halvvtime forsinket på vei fra jobb i Oslo sentrum, og skulle ha passert tett inntil
regjeringskvartalet da det smalt der.
Få minutter etter eksplosjonen
valgte jeg å rømme tilbake til jobben,
for å finne nyheter og roe meg ned, samtidig begynte jeg å skrive "fra meg" mine opplevelser i blogginnlegget her...
Etter en kort før-ferie-prat med kollega, hadde min plan vært å gå bortover i byen, via Møllergaten, da bomben eksploderte i
regjeringskvartalet...
En snakkesalig kollega ble min redning...
Vi hadde akkurat oppdaget at "tiden var løpt fra oss"
og hadde snakket oss helt bort om blomster og haver, før forestående feriedager.
Men egentlig stod vi klare til å gå fra jobb, da vi hørte og følte et dump smell utenfra.
Kunne det ha vært et tordenskrall, eller kanskje en bil som hadde kollidert utenfor, undret vi oss.
Jeg lente meg frem for å kikke ut av vinduet, og så ganske riktig at en stor bil stod like nedenfor...
Klokken var forlengst forbi den tiden jeg hadde planlagt å gå fra jobb,
og den nærmet seg allerede ti på halv, hadde vi nettopp oppdaget...
Denne sommerdagen hadde jeg tilfeldigvis kjørt bil, ikke reist kollektivt,
jeg var noen minutter forsinket og skulle ikke rett hjem. Rene tilfeldigheter, alt sammen... Heldigvis...
Min tanke hadde vært å fordrive litt tid i Oslo sentrum, før et planlagt sykebesøk på Ullevål.
Etter jobb skulle jeg gå bortom og kikke innom en butikk på hjørnet av Youngstorget,
nøyaktig to gatehjørner nedenfor eksplosjonsstedet...
På fortauet ovenfor, et lite stenkast nedenfor regjeringskvartalet, skulle jeg ha gått,
akkurat da det smalt... der går jeg ofte på hjemvei fra jobb,
i det som ekspertene senere har presisert var bombens dødelige omkrets.
Bare fem-ti minutter etter smellet, ruslet jeg intetanende sammen med min kollega
bortover i Møllergaten, gaten nedenfor regjeringskvartalet.
Kameraet mitt lå hjemme den dagen,
jeg hadde faktisk hatt det med meg i flere dager for å ta noen
idylliske bilder fra et sommerstille Oslo...
Mobiltelefonen min har ikke plass til flere nye bilder,
en bunke med nostalgiske bilder tar plassen for nye.
Allerede på langt hold, begynte jeg å mistenke
at noe skjedde, lenger bort i gaten.
Min kollega avviste det først, men begynte likevel å nøle etter noen få meter.
En sirenebil passerte oss, og utifra vår utsikt langt bortover gaten, i retning regjeringskvartalet,
merket vi at flere folk liksom stoppet opp og stimlet sammen, gruppevis.
Det så da ut til å være flere mennesker enn vanlig,
ute på disse fortauene denne fredag ettermiddag i juli.
Enda flere utrykningskjøretøyer passerte oss mens vi fortsatte å gå bortover Møllergaten,
de kjørte i samme retning som oss, og flere var på vei...Hva var dette?
Alle kjørte med fulle sirener, ihvertfall mot sentrum - kanskje regjeringskvartalet...?
Våre tanker koblet fortsatt ikke disse bilene til det dumpe smellet vi hadde hørt.
Plutselig og uventet, tråkket vi uti den aller første glassruten som lå i knas på fortauet.
Jeg ble litt irritert over forsøplingen... og måtte stoppe litt opp for dette.
En del folk stod rundt og de sperret for ferdselen på fortauet, mens uti gaten kom stadig sirenebiler.
Noen drev visst et spisested der og hadde visst også hørt et smell like før,
og nå lå det en stor glassrute på fortauet, like ved Møllergaten skole.
Jeg gikk forbi, men nølte og tenkte at glasset kunne risikere å ødelegge sålene mine,
så jeg snudde tilbake og passerte ut i gaten, ingen biler passerte akkurat da...
Enda mer knuste glassruter lå videre bortover fortauene,
akkurat der jeg skulle ha gått noen minutter tidligere...
Dette kunne vel ikke ha sammenheng med det dumpe smellet vi hadde hørt?
Vi møtte fortsatt ingen sperringer,
men nølte litt likevel, fortsatte å gå, og stoppet flere steder bortover gaten på vei mot Hammersborg.
Ringte et par korte telefonsamtaler, for å varsle nære og kjære
om at noe spesielt måtte ha skjedd like ved oss, men vi var i god behold...
Sjefen vår hadde gått fra jobb rett før vi hadde hørt smellet, hvordan var det gått?
Et snaut kvarter etter smellet, møtte vi en eneste politimann
i et veikryss to kvartaler unna regjeringskvartalet.
Mens vi stod der, flyttet politimannen seg fra fortauet hvor han snakket med noen, til midt i gaten.
Tilsynelatende var han like rådløs, hjelpeløs og forfjamset som de fleste andre folk der i området.
Omkring oss så de fleste folk vantro og sjokkerte ut, folk flest hadde stoppet ved dette veikrysset.
Noen (som jeg) stod måpende, vekslet noen ord med ukjente passerende eller pratet i mobiltelefon.
Jeg ble stående ved samme veikryss noen minutter, mens vi vekslet på å ringe våre nærmeste.
Jeg observerte hva som skjedde rundt meg, mens min kollega snakket i telefonen.
Enhver kunne fritt forflytte seg til gatehjørnet ovenfor eller videre,
botover i Grubbegaten med fri sikt mot Regjeringskvartalet.
derfra ville jeg sett bort til plassen foran regjeringsbygget...
Jeg vurderte å fortsette oppover, men ventet på min kollega.
Fortsatt var det ingen synlige sperringer, så nær som ett kvartal på skrå fra regjeringskvartalet,
ingen politisperrebånd, bare den enslige og tilsynelatende ubevæpnede politimannen,
og mange vantro tilskuere. Det var få bevegelser, de fleste ble stående.
Folk kunne forflytte seg inn i og ut av området, uten hindringer.
Knapt noen var ute og gikk i motsatte retning da, men
en mann med en stor mørk koffert, passerte i motsatt retning, ut av området...
Ingen hindringer for ham, rett foran øynene på politimannen.
Da kunne det vel ikke være hendt noe alvorlig, likevel, tenkte jeg.
Mens vi stod der, begynte noe å skje i kvartalet ovenfor,
i Grubbegaten så det ut til å ha kommet en politidame som fordrev noen få folk nedover mot oss...
-"Nå har de tatt statsministeren!", utøste en forbipasserende middelaldrende mann,
som i raskt tempo passerte oss fra en annen kant, i motsatte retning av regjeringskvartalet....
Han var tydelig oppbragt/forstyrret eller bare "en vanlig halvgal fyr", som man så ofte kan se i byen?
(Først lang tid etterpå, bekreftet medier at statsministeren var i god behold, men det var flere omkomne og skadede)
Når vi løftet blikket opp fra gateplan,
så vi at enorme glassruter var vrengt ut omkring oss,
blant annet ved Dagsavisens tidligere lokaler, under Politiets fellesforbund ved Hammersborg,
i Møllergaten bare et kvartal nedenfor Deichmanske bibliotek og Grubbegaten
(gaten som fortsetter gjennom regjeringskvartalet).
Min kollega og jeg fortsatte likevel nølende et lite stykke videre bortover Møllergaten....
og på flere bygninger oppdaget vi at flere store vinduer var vrengt ut,
først og fremst på gateplan, men også oppover i etasjer.
Enorme glassruter stod faktisk på tvers utover, høyt over gateplan,
eller var strødd i tusen knas rundt oss på fortauene.
Dette la vi i første rekke merke til da vi nølte og stanset på broen over Henrik Ibsens gate,
der vi kikket nedover...
(
Senere har vi fått vite at Oslos hovedbrannstasjon tvers over gaten i motsatte retning,
også ble alvorlig rammet av bygningsskader,
med brannvesenet innesperret med kjøretøy og utstyr, uten å kunne rykke ut.
Forøvrig har jeg i flere måneder, oppimot ett år etter denne dagen
sett at flere av bygningene i området har blitt stående med lemmer foran vinduene -
merket med de spesielle julidatoene i 2011, da nye vindusglass ble bestilt ).
Nå ble vi adskillig mer urolige og bestemte oss for en rask selvvalgt retrett.
Her i Oslo sentrum våget vi ikke å være lenger...
Der og da, ble jeg og min like engstlige kollega enige om å fjerne oss fra stedet. Kanskje 20 minutter var gått siden smellet. Uansett hva som egentlig kunne være skjedd, et kvartal bortenfor oss,
aktet ingen av oss å gå videre
for å stille vår nysgjerrighet - eller å fullføre den planlagte butikkturen.
Her måtte det være skjedd
noe veldig alvorlig,
temmelig store saker.
Vi fryktet flere eksplosjoner
- og begge ville bort
fra sentrumsområdene,
raskest mulig!
På vei tilbake i motsatt retning av der vi nettopp hadde gått,
var etterhvert ganske mange flere på vei. Vi gjenkjente også ansikter fra Deichmanske bibliotek, et nabobygg til Regjeringskvartalet.
Nå kom etterhvert også politi
for å sette opp trafikksperring ved innkjøringen til Møllergaten,
der hadde mange biler kommet uhindret fremover mot regjeringskvartalet og antagelig bidratt til enda mer kaos. Bilene kunne nådd like langt innover i sentrumsområdene som vi hadde gått, uten like enkelt å kunne gjøre vendereis. Nå begynte også mange gående å strømme fra sentrumsområdene.
Her er blogginnleggets aller første linjer, som jeg begynte på
mens redningsaksjonen pågikk få kvartaler unna:
Bare en drøy halvtime etter,
og noen få kvartaler unna eksplosjonen,
høres fortsatt passerende utrykningsbiler
(mens jeg skriver fra meg de første sjokkerte inntrykkene her).
Jeg er returnert til jobben,
for å mellomlande, roe meg,
finne nyhetsoppslag
om hva som var skjedd
og utsette en skjelven kjøretur
til mitt planlagte sykebesøk
ved Ullevål sykehus,
dit flere ambulanser sannsynligvis også er på vei
(i skrivende stund).
Når jeg ser bilder og nyheter fra regjeringskvartalet, oppdager jeg at arnestedet og midtpunktet for verdens oppmerksomhet
akkurat nå faktisk er det som var min egen travle arbeidsplass
en tid, for noen år tilbake.
Det kjennes bedre å sitte på et mer tilbaketrukket sted, som nå...
Tilføyelse hjemmefra et par dager etter:
Jeg hadde vært oppmerksom på forhåndsomtale, om øket terrorberedskap under Ski-VM i Oslo sist vinter. Det var skrevet om dette i aviser lang tid i forkant og jeg hadde faktisk notert en advarsel i kalenderen min, for å ta noen forholdsregler for meg selv - blant annet å unngå bestemte områder av Oslo sentrum...
Etterpå var terrorproblemet tilsynelatende ute av verden. I hvertfall i en stille sommermåned som nå ante vi fred og ingen fare i Oslo sentrum. Så feil kunne man ta.
Da jeg kom til Ullevål (Oslo universitetssykehus) sen ettermiddag/tidlig kveld den 22. juli,
for å gå på mitt planlagte sykebesøk til en som var innlagt et par dager tidligere,
da så jeg at flere forhold var litt annerledes enn normalt omkring hovedinngangen.
I motsetning til vanlige travle ettermiddager ved tidligere besøk der,
så jeg ambulanser, uvanlig få besøkende (knapt noen), flere avventende kamerafolk utenfor
og grønnkledt helsepersonell som beveget seg ute i publikumsområdene ved hovedinngangen.
På avdelingen jeg besøkte, like over sykehusmottaket, stimlet pleiere sammen rundt tv-skjermene,
for sjokkerende overføringer fra regjeringskvartalet nede i sentrum. Under tv-bildene fra Oslo og regjeringskvartalet, orienterte en ny rulletekst om skyting ved en øy annet sted på Østlandet... I forbifarten kikket jeg såvidt på skjermen, jeg dro ikke kjensel på stedsnavnet, men tenkte umiddelbart at skytingen kanskje gjaldt et utsatt fabrikkanlegg.
På hjemvei fra sykebesøket, på min vei tilbake mot bilen som jeg hadde parkert utenfor sykehusområdet, ble jeg oppmerksom på kraftig motorlyd fra et helikopter som stod med motoren i gang, på bakken, litt bortenfor bakporten til sykehusområdet... Hvorfor der? Skjedde det enda mer, her? Jeg ble litt urolig. Hadde helikopteret noe med det som var skjedd nede i byen??? Var det politiaksjon eller syketransport? Hadde helikopteret landet der borte for å avlaste sykehusets helikopterdekk? To unge vakter som stod utplassert ved bakporten til sykehuset kunne ikke gi meg noen forklaring, de visste ingenting og lot meg passere uhindret ut av sykehusporten, i retning av helikopterduren. Straks etterpå hørte jeg helikopteret tok av, og alt ble stille i området. Altså ingen politiaksjon...? Et kvartal bortenfor plassen der jeg antok helikopteret hadde stått på en åpen plass (om ikke midt i veien) passerte jeg en sykebil som nettopp hadde stoppet inntil en fortauskant, tilsynelatende målløst og tilfeldig, uten noen synlig pleietrengende eller ekstra mannskap i nærheten. Sjåføren virket avventende og faktisk litt i villrede, som om han hadde stoppet for å vente på klarsignal via telefonen, om kjøreretning eller annet. Sannsynligvis kan alt dette ha hatt sammenheng med de tragiske hendelsene ved Utøya i samme tidsrom...
Ved landets største sykehus denne sjokkerende fredagen, ble pasienter som allerede var innlagt, delvis overlatt til seg selv, dyner og oppmerksomhet ble glemt av pleiere utover kvelden - dette ble jeg fortalt av "min pasient" etterpå. Lørdag formiddag ble vi varslet om at flere Ullevål-pasienter måtte overføres til annet sted; sendes ut av Oslo-sykehuset før planen - enten omplasseres til sykehjem i bydelene eller flyttes til andre sykehuslokaler i Oslo, deriblant til et nærliggende sykehus [Ps."Min nyopererte pasient" ble overflyttet til sistnevnte alternativ - til noe som viste seg å være et skittent, blodflekkete og uvasket rom etter andre pasienter - omstendigheter som ble bortforklart av personalet med at alt skulle legges ned om en måneds tid...]
Er beredskapen egentlig god nok, i vårt lille, velstående land - "verdens beste land å bo i"?
Det hevdes senere at kunstgjødsel medvirket til eksplosjonen i Oslo...
Dyrking, jord og gjødsel skulle da bare være uskyldige og fredelige saker?
Tenk, det trodde naive jeg, til nå.
Bomben i Oslo fredag ettermiddag var bare en sjokkerende og tragisk begynnelse, dessverre.
Hva slags verden lever vi i?
***
Fredagens tragedier oppleves som en enorm kontrast til
den solfylte, vakre og fredelige julikvelden som var på Østlandet torsdag.
Da foreviget jeg flaggermus som svinget seg mot vakker rødfarvet solnedgang over vår have.
Bilder og tekst finnes
her.
Summary in English:
I am all okay, after the shocking event on Friday 22. July
at the Norwegian government offices in Oslo.
Luckily, I was only a few minutes delayed from work,
feeling the explotion a few blocks away.
My plan had been to to go shopping
a single block further down the street from the government offices...
Some years ago, I used to work in the central attaced building.
Unfortunately more than 80 innocent people
(numbers are not verified at this moment)
most of them youths, were killed this day.
After the bomb at the Norwegian government offices,
the very same fanatic serial killer attacked a political youth camp.
For et skadested! 
Nå ble vi adskillig mer urolige og bestemte oss for en rask selvvalgt retrett.
Mjødurt kan til vanlig også