Himmelsk - Kom mai, du skjønne milde, med et lite ekstra hurra!

På denne nest siste dagen av årets april, vil jeg først og fremst
få minne om hva naturen fortsatt kan finne på, av små overraskelser og sprell,
når vi nettopp nå står like foran lysegrønne, herlige mai...

Bildet viser vår nærmeste utsikt mot et lysegrønt bjerketre i haven,
for nesten nøyaktig ett år siden,
så sent som 4. mai.

Snakk om sneen som falt ifjor, da!

**

Jeg synes også det er på sin plass
denne dagen, den 29. april 2011,
med en aldri så liten
lykkeønskning 
til dagens kongelige brudepar,
William & Kate i London, nyslått hertugpar av Cambridge fra denne dag.

Måtte de leve lykkelige alle sine dager!

(vi vet alle hvordan det har gått med noen av deres forgjengere i samme rolle...)


**

Jeg var ivrig, ung og romantisk tilskuer foran tv-skjermen,
dengang brudgommens mor, Lady Di, ble viet til sin adskillig mer belevne ungkarsprins.

Tenk at det er tretti år siden, til sommeren!

Nå er det altså en ny generasjon som står for tur til å gifte seg med sitt livs utkårede.
Kanskje, det kommer en liten tåre eller to i øyekroken, igjen? Det er så rart med det.

Visstnok er dette det siste kongelige bryllup av de helt store dimensjoner på lang tid
(bortsett fra jetset-fyrsten Albert av Monaco som til sommeren
går til alters for første gang, mer enn et halvt hundre år gammel)
Heretter står andre markeringer på det kongelige programmet i årene som kommer,
når de siste høyhetene av denne generasjonen nå går til alters.

**

Apropos dette, så vil jeg fortelle om en minneverdig, kongelig liten episode,
fra en tilfeldig spasertur og omvei hjem fra jobb i byen for ti år tilbake,

medbragt et nyanskaffet speilreflekskamera og lang linse som jeg gjerne ville prøve ut.

Jeg hadde ganske tilfeldig fulgt en viktig huskeregel, 

vær alltid parat med et kamera, blinkskudd kan komme brått på!

Et par gater bortenfor Akershus festning,
ved inngangen til et museum, stod noen andre fotografer med laaaange linser,

utsendte paparazzi og "jegere" fra hovedstadpressen, i tillegg til noen politifolk.

Ettersom jeg ikke hadde det spesielt travelt den ettermiddagen, 

tenkte jeg at dette ville jeg ta meg tid til, for å se hva som var på ferde.

Et par karer med lange linser sendte nysgjerrige blikk mot min lange linse,

lurte nok på hva jeg var for en konkurrent, hvem denne unge damen representerte...

Etterhvert ble det litt trangere på gatehjørnet og store og tomme representasjonsbiler ble kjørt frem,

i tillegg kom flere politi på tunge motorsykler, men knapt noen andre nysgjerrige i dette byområdet.

Så åpenbarte det seg en forklaring,
for ut av døren, tvers overfor meg i den smale gaten kom det ut en eldre dame,
med lysegul drakt til velordnet, kort (oppsatt) grått hår...
Nesten som å møte igjen en gammel, god bekjent - men det var faktisk ingen ringere enn

dronning Elisabeth og prins Philip. 

Det var i mai 2001 britenes dronning og hennes gemal var på et statsbesøk her, 

visstnok hennes tredje offisielle besøk, kan man lese av et litt artig avisoppslag fra den gang

(apropos nye kongelige svigerdøtre...).

Jeg kunne forresten ha tatt mange flere og nesten uforskammet nærgående bilder, hvis jeg ville...

man jeg knipset ikke like fritt i serier den gang det var kostbar fremkalling av papirbilder fra film.

Likevel, har jeg altså et pent, lite knippe med nærbilder 

av den erverdige bestemoren til dagens kongelige brudgom i London

i et av mine gamle bortgjemte album med papirbilder.

Dagens innlegg lenkes til Petuniabloggens Himmelske utfordringer, denne siste fredag før mai.

Fotokalender April 2011 og hjertegode avleggere

Blåveisbuketten ved siden av, 

er plukket av vår unge pode,

på en helt spesiell aprildag

Blomstene er fra et hjørne av vår egen have.
Den umiddelbare reaksjonen og mottakelsen av denne yndige, lille buketten fra husets yngste herremann, bar preg av at mamma alltid selv har motstått fristelsen til å plukke blåveis... i god tro, om at all blåveis er totalfredet ved lov i Norge. Dette har liksom vært en slags opplest og vedtatt "sannhet" siden de første advarslene ble hørt helt fra pur unge år (begynner etterhvert å bli noen år siden...).
Men, etter å ha blitt møtt med lett forakt og latter over påstanden om dette i fjor, fra en nyinnflytter til vårt land, orienterte man seg mer inngående om hva blant annet biologforeningen har uttalt om dette med blåveis og fredning (lenke). Det ble en stor overraskelse  (og en drøy porsjon skuffelse) når ryktet dermed ble avsannet,  for blåveisen er ikke til nå blitt totalfredet!


Oppfordringene og særreglene mot plukking har antagelig blitt snappet opp ved besøk i spesielle naturområder, der dette er en helt nødvendig leveregel, for å kunne bevare et mangfold av arter,
og om mulig motvirke at en vakker, fristende og sårbar blåveisplante skal utryddes fra utsatte områder av vår natur. I motsetning til hvitveisen, som kan spre seg via rotsystemet, må blåveisen spre seg ved hjelp av blomsterfrø. Derfor er den så viktig å bevare på voksestedet.

Husets unge herremann viste stor glede og begeistring over å ha funnet og plukket disse blåveisene til mamma, og særlig med den helt spesielle lilla varianten i blomsterbuketten, den var som en skatt, omtrent på linje med noen blanke og fine stener, eller de hvite og rene, som plukkes opp fra bakken her og der. Mamma deler absolutt interessen for sjeldne skatter, og hadde allerede foreviget den spesielle blomsten på dens voksested, og får håpe at planten ville spre seg og bli til flere, selv om en og annen barnehånd gjerne vil plukke fine blomster til mamma....
En annen av husets unge avleggere spurte forøvrig en dag - Du, mamma, hva heter disse egentlig, var det blåmeis eller blåveis? Men faktisk var ikke spørsmålet så rart som det kunne virke med en gang, for ikke mange dager senere var vi innom et havesenter, der vi fant en plante som var merket med navnet "Blaumeisen"!

Dette innlegget lenkes til Petuniabloggens fotokalenderutfordring for april 2011.

Fantastiske Magnolia - dinosaurusmat i blomstring NÅ

Et knippe Magnoliabilder foreviget i forbifarten

på en liten ekspedisjon ikke altfor langveis avgårde, annen påskedag.
Mer om dette nedenfor...

  Ovenfor vises to forskjellige sorter Magnolia.

Det høyeste treet, som stod fullstendig hvitt og i full flor av store blomster, 

rakk vel omtrentlig til takhøyden på et toetasjes hus!

Tenk at Magnolia kan ha vært dinosaurusmat!
Så gammel er denne plantetypen, hevdes det.
Dette synes ungene mine er spennende, og blomstene er jo fine også!

**

I vårt eget nabolag står en hvitblomstrende Snemagnolia som jeg har beundret tidligere år.

Eieren har fortalt at hennes relativt småvokste tre 

hadde fått god omsorg og pleie i mange år... (så mye som 15?)

før det kvitterte med et par håndfuller med blomster...

For akkurat den typen Magnolia, bør man altså begynne planlegging og planting i unge år

og regne meget god tid før belønningen viser seg...

Selv har jeg plantet tre forskjellige typer Magnolia i vår have.

To av dem har blomstret hos oss tidligere et par sesonger, 

men hittil i år har jeg bare sett bittesmå antydninger til blomsterknopper. 

Den tredje typen har brukt lenger tid på å etablere seg,

og ble først plantet på ett sted i vår have, men gravd opp igjen og flyttet etter få dager.

De to første sesongene har denne Magnoliaen bare brukt kreftene sine på å overleve, ser det ut til,

den er fortsatt ikke høyere enn første året, kanskje til og med litt kortere...

muligens frosset noe tilbake, der den står.

**

I mellomtiden har vår tredje Magnolia fått en ny og konkurrerende nabo...

Altfor nært plassert, ser jeg jo etterhvert, 

det hastet nemlig med å få satt den i bakken før frosten satte seg sist høst.

Nykomlingen er forresten også et fremmed og eksotisk innslag i vår natur...

Det er spennende å prøve ut noe nytt og annerledes.

Men, jeg er vel ingen utpreget tålmodig sjel, 

og vil helst se resultater med det samme, så også når det gjelder have...

Det spørs vel om en av de ovennevnte må ut på flyttefot, en vakker dag.

Jeg må nok grunne litt på dette, en liten stund til.

Et tredje eksotisk innslag som også utfordrer til litt hodebry, 

er forøvrig en blå drueranke som måtte overleve vintersesongen på badet i kjelleren vår,

fordi jeg aldri klarte å bestemme en egnet plassering i løpet av det meste av sommersesongen ifjor...

Vel, mye ble veldig annerledes rundt oss ifjor, litt unntakstilstand.

Vi får håpe på det beste for en lang, bekymringsløs og fin sommersesong foran oss i år!

I et tidligere innlegg har jeg også skrevet om mine Magnolia,

inlegget er lenket fra et hårete knoppebilde, øverst til høyre her...

Tidlig krøkes gullunger og smørbukker... Gult mandagstema

På dette bildet, har jeg foreviget
en av mine unge avleggeres aller første forsøk
på å smøre seg knekkebrød selv.
Gullungen var to år på dette tidspunktet.

 Mamma hadde gått fra, et lite øyeblikk,

og møtte dette synet da hun kom tilbake.
Før smørmengden ble justert ørlittegranne
ned i høyde,
grep mamma raskt fatt i nærmeste kamera.

Morgenstund har gull i munn...
- eller var det smør?

Man tager hvad man haver.

 Med tanke på denne gullungens morfar,
kunne man vel like gjerne si

at tidlig krøkes, den som god krok skal bli, 

eller eplet faller ikke langt fra stammen
(morfar likte nemlig også smør!).

Gullungene har aldri møtt sin morfar.

Morfar sitter nok med englevinger på en sky eller stjerne, og vinker til oss...

Derfra har han vinket til stadig større etterslekt gjennom et kvart århundre nå.

Første Påskedag tenker mamma alltid litt ekstra på gullungenes morfar

og følger påsketradisjonen fra hans tid

med å lytte til Påskemorgen-salmen på radio...
Den ville han alltid høre, før vi avrundet påskens hyttetur.
Da var det straks klart for den lange hjemreisen etter påskedager i en anderledes verden.

**
 Fremfor utålmodig bilkjøring mil etter mil, fortrekker jeg rolig hjemmepåske nå i voksen alder.

Fuglekvitter, sol, snefritt, spirende blomster i haven
og påskestille dager (når de fleste andre er reist bort) - alldeles herlig!
Innlegget lenkes til denne annen påskedags gule Mandagstema hos Petunia

Relativt vidunderlig Himmelsk på Langfredag

Dette himmelske motivet viser en del av vår utsikt, med bjerkekvister mot solnedgang.
 Her med ferskt bladverk, i form av små "museører".

 Treet fungerer som vår nærmeste "primstavkalender", egnet til å studere årstidenes vekslinger.

Utsikten på bildet ovenfor, er omtrent som i skrivende stund, men ble faktisk foreviget 1. mai ifjor. Tidligere denne påskeuken viste jeg de samme kvistene,
med spirende og bittesmå begynnende museører,
slik det var mandag ettermiddag, den 18. april i år (lenket her)

Jeg lurer på om ikke vi nå ligger et par uker foran det første løvsprettet ifjor...?

I løpet av denne påskeuken, har lysegrønne bladspirer vokst med rakettfart i finværet. Bildet ved siden av, viser hvor langt vårt nærmeste bjerketre var kommet i utvikling, på denne Skjærtorsdag formiddag.

Det ser slett ikke lysegrønt ut, på dette stadiet ihvertfall...

Der jeg bodde som barn, bare et par mil nordover,
hadde vi også et stort bjerketre like utenfor vinduene,
og mange flere i nabolaget.
Hvert år var det like spennende å følge med på når
vårt nærmeste tre begynte å grønnes, om bjerketreet
i det hele tatt ville rekke å få museører til 17. mai
Og vi spekulerte oss "grønne" på hvor individuell og forskjellig utviklingstakt bjerketrær faktisk kunne ha,
på omtrent samme voksested, rundt én og samme gressplen og i samme gate. 

En del av forklaringen kan gjerne ha vært utslag av det som kalles mikroklima, med svært lokale forskjeller, også innenfor et lite og avgrenset område, for eksempel i samme lille have - med noen litt lunere kroker og andre plasser mer trekkfullt, vindutsatt eller skyggefullt.

Vi fant merkelig nok også tydelige forskjeller der bjerketrær

stod tett i tett...

Diskusjonene går stadig, om dagens klimaendringer
er et utslag av naturlige svingninger eller alvorlige menneskeskapte problemer...
Nå bor jeg riktignok noe lenger syd enn før...
men, har det ikke faktisk skjedd forandringer i vær og klima de seneste år?

Målinger av pollenmengdene i luften omkring oss tyder på at
blomstrings- og pollensesongene vil bli stadig tidligere og lengre.
Spirende og blomstrende trær er det mange som gleder seg til å se og fryde seg over,
akkurat i disse dager, samtidig kan blomstring og trærnes rakler skape alvorlige problemer
for en del mennesker. Tenker du på dette, når du planter trær i egen have?
Man regner faktisk med at så stor del som 20 % av Norges befolkning
lider av pollenallergi, og det blir stadig flere allergikere.

Allergikere kan gå mer utfordrende tider i møte fremover,
for i løpet av kort tid (akkurat dette med tid kan tolkes vidt, år/tiår/hundreår...?)
kan pollen forekomme i luften så godt som hele året
hevder eksperter (lenket)

  Og mens vi likevel er inne på dette med pollen -

(Les litt action fra Skjærtorsdag morgen, nedenfor...
her vises forøvrig en pollenpyntet humle på syrinblomst, fra en tidligere vår)

Apropos pollen og humler...
Tidlig Skjærtorsdag morgen opplevde vi faktisk å bli vekket av en humle!

Den fløy og summet rundt oss, urolig og irritert
(på forgjeves leting etter en og annen lekker blomst?)
innendørs ved 7-tiden,
akkurat en morgen som vi kunne ha sovet litt lenger, for en gangs skyld...

Husets yngste lille "avlegger" ble redd for den lille humlen
som fløy og summet med dyp basslyd rundt og over sengen.
Mamma hadde intet annet valg enn å stå opp for å hjelpe humlen ut i friluft.
Vinduet hadde ikke stått åpent denne natten,
så dette var kanskje den samme humlen vi hadde fått besøk av
for mange dager siden, et helt annet sted i huset?
Den hadde vi helt glemt!

**

Dagens innlegg lenkes videre,

til Petuniabloggens Himmelske utfordringer,

som går sin gang, også i disse påskedagene.

Fristelser for Edens have

Kirsebærtreet som vises ovenfor, har stått i haven vår i flere tiår, om ikke enda lenger.

Treet kom hit lenge før oss, og mange av
kirsebærtreets nærmeste naboer har vokst og trivdes her i omtrent like lang tid.

Dette var en godt opparbeidet og trivelig have, fra flere tiår tilbake,

som over noen år hadde vært lite besøkt.

Min første herlige opplevelse av haven her
var den 17. mai, for snart ti år siden,

med andre ord, midt i det som kanskje er
årets og havens herligste blomstringstid.

Her var mengder av vidunderlig duftende
og blomstrende syrin, kaprifol og frukttrær,
roseknopper og store purpurrøde
rhododendronbusker.

Haven hadde hatt sin fullkomne frihet,
etter å ha ligget brakk i noen år,
og den var overdådig -
rikt blomstrende, grønn og naturlig frodig.

En riktig Edens have var jeg kommet til!

En mindre haveengasjert nabo (mann, selvsagt ; )
foreslo en gang for oss at det ville bli praktisk
å anlegge kjørevei tvers igjennom haven,
for å få nærmere adkomst til huset...
(i denne herligheten,
den vakreste delen av min Edens have)
Senere foreslo en arkitekt (mannlig sådan!)
høyere og mer effektiv utnyttelse av tomten
med flere boligenheter, både her og der i haven!
   
At det går an, sier jeg!

**

Vår have er etterhvert, istedet, blitt supplert med nye vekster,
spesielt ifjor ankom (mengder av, en parentesbemerkning som anføres fra husbonden)
små og store fristelser for en fersk haveeier;
nyanskaffelser fra diverse havesentra i vid omkrets...
For første gang i livet, var det blitt min tur til å sette personlig preg på en drømmehave.

Jeg har spart på alle kvitteringer og navnelapper hittil,

det er etterhvert blitt en hel liten bunke.

I utgangspunktet hadde jeg planlagt å summere opp
og skrive ned alle mine innkjøp,

men vintersesongen ifjor strakk ihvertfall ikke til...

Første reelle havesenterbesøk med innkjøp
skjedde altså midt i påskeuken (så sent som den 20. april i år).

En eviggrønn nyanskaffelse skulle påspanderes av min gamle mor,

istedet ble det litt av hvert, småtteri med farver i, Lewisia blant annet.
Mer for pengene, men litt impulshandling, kan man vel kanskje si,

selv om noe hadde stått på ønskelisten ett års tid, allerede.

Tittei - her er klarsignalet!

Slik så bjerkekvistene ut, utenfor hos oss igår ettermiddag, 

den sprakende fine påskemandagen den 18. april!

Dermed burde det være klart,
for å frisere havens rosestilker.

Himmelsk - i skyggen av Eyafjällajökul

For temmelig nøyaktig 

ett år siden, 

den 16. april 2010, 

så himmelen slik ut,

over kirsebær- og furukvister
i vår have.

Den formiddagen 

foreviget jeg 

den mye omtalte, grå, 

slørete og langveisfarende

askeskyen 

fra Eyafjällajökul-vulkanen 

på Island,

som bredte seg utover 

himmelen over oss,

og som gjorde 

luftrommet befriende stille, 

og underlig tomt for fly 

i flere dager,

over store deler av Europa...

Dette unike askesløret 

la seg enkelte dager

som et tydelig sotlag 

på bilkarosseriene,

og bidro antagelig

til å forsinke vår og sommer
for oss, det året.

*** 

Dette miniatyrinnlegget lenkes til Petunia og Himmelsk utfordring nr. 31, 

midtveis i april
og fredag før Palmesøndag.

Så sen påske, som i år, kan jeg forresten ikke huske fra tidligere!
Tenk at det er fordi fullmånen i mars var akkurat den 19. mars
(dere husker vel den ekstra stor månen da?),
og ikke et par dager tidligere,
derfor ble det en ekstra sen - istedenfor ekstra tidlig - påske dette året.

Faktisk kommer påskedag den 24. april
på den nest seneste dagen som det er mulig,
den tidligste påsken vi kan få, vil være den 22. mars.
Reglene som styrer påsken,
ble bestemt allerede ved kirkemøtet i Nikea i Lilleasia i år 325!
 Les mer om dette her!

Det nærmer seg magnoliablomstring...

Idag er dette synet bare fire-fem uker unna, i vår have...

Eller, kan hende, om enda litt kortere tid, akkurat i år?

Ifjor ble våren en smule forsinket, 

omtrentlig med et par uker, 

blant annet på grunn av vulkanasken fra Island.

Askeskyene svevet over landet vårt, i nettopp denne apriluken for ett år siden.

I samme periode dette året, og noen år til... regner det kanskje radioaktivitet fra Japan?

(les mer om mine eksotiske Magnolia nedenfor)

Magnoliablomstene er et eksotisk og spennende innslag i norske haver,
med elegante blomsterknopper, kanskje så mye som 10-12 cm lange,
og noen typer blomstrer på bar kvist.
Jeg har tre forskjellige Magnolia, foreløpig som busker;
to av dem (Susan og Stjernemagnolia) har blomstret rikt,
allerede fra første året etter planting,
men den mest spennende og utfordrende er Soulangeana
(jammen, var dette et vanskelig navn å stave korrekt!!)
sistnevnte behøver lengre tid for å etablere seg,
den blomstrer ikke de første årene -
heller ikke hos meg...

Det var min gamle mor
som først gjorde meg oppmerksom på disse spesielle vekstene,
for mange mange år siden, lenge før dette ble vanlig salgsvare i havesentrene,
og lang tid før Magnoliaens eksotiske opprinnelsessteder ble avbildet i reisebrosjyrene.
Min mor var svært betatt og det samme ble jeg.
Noen praktfulle eksemplarer av storblomstrende Magnoliatrær,
fant vi den gang bare i Botanisk have på Tøyen i Oslo.
Visstnok finnes det flere flotte og store Magnoliatrær
til beskuelse i offentlig tilgjengelige parker og private haver, her til lands
om en knapp måneds tid, eller så...

***
Apropos sjeldne og eksotiske innslag i haven..
har du sett mitt fantastiske jordbærtre?
(rosa lenke)

Only a month left now,
until the exciting flowering of excotic Magnolias
in my Norwegian garden 

Grått Mandagstema... Grå fryd hos Monique

Der det er hjerterom, er det husrom...  
                             eller man tager hvad man haver!



Denne uken utfordres det til
GRÅTT Mandagstema

hos Petunia.

Grått regnes gjerne som

synonymt med

noe trist og tåkete...

 Men, jeg synes dette

var ganske søtt,

selv om det er grått!

En impulsiv liten hendelse,
som mor heldigvis rakk å forevige.

Denne gangen ble det altså

Grå fryd hos Monique!

                                                                                                             ***

Mitt jordbærtre

I haven hos oss 

har vi flere jordbærtrær... 
Ihvertfall kan grantrærne se slik ut, en herlig tid på våren!
 Bildet er fotografert i haven hos oss den 19. mai et år (2010).

Dette "jordbærtreet" har tidligere vært mitt bidrag i en bloggkonkurranse om vårtegn 

hos Moseplassen og senere gjenbrukt som mitt bidrag til maiutgaven av Fotokalender 2011,

en utfordring fra Petuniabloggen 

***

De ferske kongleemnene på havens (typisk norske) grantrær,
hannkongler og hunnkongler, blir lekre og rødfarvede, fra tid til annen.
Ett år utviklet det seg en praktfull krans
med kjempestore, flotte og vakre, burgunderrøde kongler i toppen av nærmeste grantre,
like utenfor vinduene våre.
Merkelig, at jeg ikke hadde sett dette før... tenkte jeg.
Men, det var jo bare slik det skulle være, for oppdagelsen av de spesielt flotte konglene
var slett ikke avhengig av min oppmerksomhet;
det er treets alder, spesielt gunstig vær og treets blomstringsperioder, mellom regelmessige hvileår,
som avgjør grantrærnes rike vekst og blomstring.

 Visste du forresten at...
Tipp-tipp-tippX-oldeforeldrene til våre grantrær, antas nå å ha etablert seg
i våre områder allerede for 10.000 år siden, straks etter siste istid,
og faktisk flere årtusener tidligere enn spesialistene har regnet med inntil helt nylig.
En naturhistorisk nyhet om grantreets første tid i våre områder av verden
ble kunngjort fra universtetet i Umeå for tre år siden -
en professor hadde gravet i bakken og påvist nesten 10.000 år gamle nettverk av rotsystemer,
forbundet med gamle grantrær som fortsatt vokser i vernet skog like øst for svenskegrensen!
De eldste grantrærne som er registrert i Norge har forøvrig sin 500 års bursdag like om hjørnet.

I forhold til opprinnelig voksested, 
kan grantrær flyttes inntil 20 mil nord/syd og maksimalt 300 meter opp/ned
(til sammenligning, er furu mindre tolerante).
Når gran blir plantet mange andre steder enn der den har sin naturlige forekomst, vekker det faktisk
lite begeistring hos naturvernere, fordi det er kjent at gran kan forandre økosystemene svært mye.

***

En grankongle blir født...

Om høsten (og veldig forskjellig fra år til år) dannes det knopper i noen granskuddspisser,
som istedenfor å utvikles til nye årsskudd, vokser frem som –
enten hannkongler (som gjerne sitter flere sammen i krans) eller hunnkongler (som vokser enkeltvis).
Hann- og hunnkonglene sitter på samme tre hos gran.
Hunnkonglene er grønnlige til blekrosa eller kraftig purpurrosa som unge,
mens hannkongler blir mer rødfarget når de første skjellene er falt av.
Rik blomstring forekommer først fra treets 50-70 års alder!
I gode klimaområder kan gran blomstre hvert annet til tredje år.  
På samme tre blomstrer hunnblomstene gjerne litt før hannblomstene, 
men hannblomster på sydsiden av en krone kan blomstre samtidig med hunnblomstene på nordsiden.

**
  Man tager  
et knippe friske granskudd... 
Kanskje det kunne være en idé
å piffe opp familiens kosthold - med litt gran?

Ta en titt her da vel! 
(Aktuelt også for dem som ikke regner seg som nært beslektet med Nøtteliten)  

Fakta ovenfor er forøvrig lånt (og lenket) fra:
Skogfrøverket, Norsk botanisk forening, Norsk institutt for skog og landskap, Forskning.no og Umeå universitet

***

In this post is a picture of my very own strawberry tree
(nope... it only pretends to be!)
This blog post and photo was originally my contribution in a competition  
about signs of spring at the blog Moseplassen
Later this blog post is linked to a challenge from Petunia -
being my photo calendar contribution for the month of May

Himmelsk april - med lufting av veteranbiler

Her luftes et lite utvalg av husstandens kjøretøyer.

Det er endelig blitt april;

når motorsyklene begynner å brøle forbi oss

og veteranbilene tas med ut
på sesongens aller første luftetur -

da er det blitt skikkelig vår!

Hurra for våren,
og et ekstra hipp-hipp-hurra 

for alle dagens, ukens og månedens bursdagsbarn,
små og store, jubilanter og veteraner!

Dette miniatyrinnlegget lenkes til Petunia 

som kom med nok en Himmelsk utfordring, nr. 30 denne fredagen

(til tross for en himmelsk aprilspøk fra samme kant i forrige runde).

Himmelske vesener og fjærkledte venner

Dette er noen av havegjestene som tittet innom hos oss i mars

Dette lille utvalget av himmelske, fjærkledte vesener

som er foreviget i vår have, kalles på norsk for
Stillits, Spettmeis og Kjernebiter

(Beklager så mye, om noen ble forvirret da innlegget ble lagt ut, i hui og hast,

med feil navn på sistnevnte, dette ble dobbeltsjekket og korrigert etterpå).

Litt mer fakta om disse fuglene kommer her...

Stillitsen (lat. Carduelis carduelis) på det øverste bildet, er en helt ny bekjentskap for oss.
Lett gjenkjennelig og spesiell, med rødt og svart ansikt, omkranset av hvitt kinnskjegg,
for øvrig brunlig, med litt gult på vingene.
Etablerte seg som hekkefugl i det norske østlandsområdet omkring 1950,
langt vanligere sørover i Europa.

Spettmeisen (lat. Sitta europaea) som sees med supersvai rygg i midten her,
kan observeres mange ganger daglig, hos oss.
Jeg så den første gang for få år siden og var slett ikke vant til den fra hjemtraktene.
Fuglen kjennetegnes ved blågrå overside, lysere bryst og litt rødbrunt på undersiden,
er dessuten alltid iført sin karakteristiske svarte øyemaske lik ethvert medlem av B-gjengen.
Rastløs klatrer, spretter raskt oppover og nedover trestammer,
like gjerne med hodet vendt nedover, på leting etter insekter.
Sitter sjelden stille, for å vente på fotografering.

Kjernebiteren (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) har vært en sjelden, sky og skvetten gjest hos oss,
og den foretrekker normalt å sette seg høyt oppe i trærne, kan fugleekspertene fortelle;
altså har nok fuglen vært temmelig sulten, når vi, over flere dager på senvinteren,
har fått såpass celebert besøk ved foringsplassen, like utenfor kjøkkenvinduet vårt.
Fuglen er kraftig, med uvanlig jevnt brunfarvet fjærdrakt (litt a la cappuccino eller lattefarvet fløyel...).
Kjernebiterens usedvanlig store og nokså klumpete nebb, har en kraft på 50 kg mellom nebbflatene.
Norge ligger perifert i kjernebiterens utbredelsesområde. Det er registrert en økning i bestanden,
men det har likevel vært estimert så få som mellom 200 og 500 hekkende par i Norge i senere år.

**

Jeg lenker innlegget til Petunia,

som også idag har en Himmelsk utfordring til alle bloggere.

Vi får håpe at det er en aprilspøk,

når Petunia fra sin side, denne gang, hevder at dette blir hennes siste runde med

inspirerende Himmelske utfordringer!