Sist helg ble det nesten bart noen steder i haven, så kom sneværet tilbake.
Været var på min side...
En liten triumf i heimen, til ære for meg
og et ydmykende nederlag for de noe overdrevent skråsikre...
Det var nemlig en i huset, med mer testosteron enn meg,
som med dristig optimisme
gikk i tanker om å montere trampolinen,
etter ønske fra den aller yngste i heimen.
Tror du det er så lurt da,
sa jeg, det kan jo fortsatt komme sne...
(Jeg husker nemlig fortsatt godt
en gang for noen år siden, da jeg lånte bil av ham
og ble stående innesperret av et tykt lag med sne,
i ubrøytet gate, omkring 20.april.
Forrige helg var det altså
fortsatt ør-litte-granne februar igjen.
Men gubben mente så skråsikkert
at, å nei, nå kom det nok ikke mer sne.
Jeg så til og med en flue, susende forbi meg ute i haven!
En ekte vikingflue!
Og junior insistere
på å gå altfor tynnkledt,
sett i forhold til moderns synspunkt -
også for vårt yngre mannlige familiemedlem
endte det med et brak.
Sår hals og feber.
Og snart er det kvinnedagen...
|
Our view today, from the upper floor window |
Ikke for det,
jeg har alltid vært mer oppmerksom på -
Den 9. mars; i alle år var det en merkedag for mine foreldre.
Den datoen møttes de første gang.
Tilfeldigheten som førte til det,
var en islagt, tilfrosset fjord.
Dagen ble alltid markert med en blomst,
også senere på graven hans.
Jeg vil fortsatt markere den dagen
da tilfeldigheter førte dem sammen,
med en blomst ved deres felles gravsted.
***
In a month or two
these flowers above will show up.
Last weekend the winter
was almost disappearing,
some believed that the winter was over and done with...
Insects were even flying
in our garden, last weekend,
but a couple of days later the snow weather is here again.
is partisipating