Små?
Vi?
Langt ifra.
Vi er akkurat store nok.
Fyller oss selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv
kanskje?
(Fritt etter Inger Hagerup)
Det kanskje fineste vårtegnet jeg vet,
er når det blir liv i maurtuen i en solfylt og tørr helling i vår have.
Når maurene våkner og begynner å våge seg ut i frisk luft,
etter en innestengt dvaletilværelse gjennom hele vinteren,
under et tykt og beskyttende lag av sne!
**
Allerede den andre helgen i mars (2010)
oppdaget vi årets første fire maur i vår have,
de var ute på inspeksjon på maurtuens ytterside.
Maurtuen var ganske nylig dukket frem fra sneen
da de aller første maurene våget seg på en luftetur ut i solen.
Samme helgen hadde vi faktisk avrundet årets skisesong i haven,
bare en liten håndfull metere unna maurtuen.
Ovenfor maurtuen i vår have hadde vi vår åttetallsformede skiløype
som er akkurat passe lang og kupert
til mor og små barns ivrige og lekende skiøvelser på egen naturtomt,
skisporene svinger seg i morsomme oppover- og nedoverbakker,
mellom små og store trær og en vanligvis snedekket maurtue på vinterstid.
(Men vintersesongen 2013 er det dessverre ikke blitt anledning til skigåing hos oss)
Straks og faktisk allerede en dag etter sesongens definitivt siste skidag i haven,
stakk røtter og lyng opp der skisporene hadde ført på kryss og tvers.
Så snart som neste helg var det blitt et alldeles yrende liv over hele maurtuen.
Det så ut som alle innbyggere i maursamfunnet var ute og luftet seg på en gang!
Jammen oppdaget vi at den lille maurkolonien - på dugnad -
hadde klart å tette et kjempehull i tuen -
i løpet av bare tre travle "arbeidsdager"!
Snakk om kondis, etter en lang vinterdvale uten dagslys!
Jeg hadde trodd at alt av reparasjonsarbeid etter en småsulten revefyr,
kom til å vare et par måneder.
Så feil kan man altså ta...
**
Maurene øverst her hadde et intermezzo høyt oppe, på våre forlokkende
og bristeferdige pionknopper en tidlig sommerkveld, da jeg foreviget dem.
ble disse to presentert som "Frøken FlittigLise med kavalér"
men maurene kan nok like gjerne ha vært "Herr og fru Flittig"
eller (kanskje helst) et par hardt strevende arbeidskamerater....
Antagelig tusener flere av samme slag, bor her hos oss.
Kjenner de hverandre, personlig, alle sammen?
Eller er de bare såvidt på hils?
Og så har vi grublet litt...
Finnes det flere hunner, eller bare én dame i hver maurtue?
Kan det faktisk være at én eneste dronning
sitter på stas, og vartes opp av tusener andre, i et maursamfunn?
Maurene kan være ganske så artige å studere nærmere,
hvis du bare tar deg litt tid og bøyer deg ned...
Livet på toppen av maurtuen markerer tydelig skiftet av årstider,
om sommer nærmer seg eller det går mot vinter.
Maurene er nesten som gammeldagse primstaver og kalendermerker
for oss som går på to ben, i samme nabolag.
Vi følger med på maurenes liv og virksomhet her i vår have;
fra de tidligste vårtegn, når solen begynner å varme på dagtid,
og helt til de færreste av dem våger seg på utsiden av maurtuen, utpå høsten.
**
Maurene kan faktisk følge og gjenkjenne luktspor
etter andre maur fra samme tue...
Dette med luktspor har husets purunge skoleelev lært bort til sin mamma,
dette har nemlig tidligere blitt fortalt på UGLER I MOSEN!
Det er selvsagt det beste beviset på det mor forlengst har hevdet...
at Ugler i mosen er en fin og lærerik programserie i NRKs barne-tv!
(Små og store her i huset er så klart blitt på fornavn med "Hain Finn-Arve" og Astrid, der i tv-ruten)
***
Tunge bører, klarer de seksbente småkrypene, maurene,
å forflytte over påfallende lange strekninger.
Bittesmå maur frakter ofte ganske utrolige størrelser,
ja, faktisk flere ganger større enn dem selv!
Småpinner like gjerne som barnåler
(...eller barnenåler, som vår aller yngste "avlegger" har kalt det).
Maurene sleper og bærer også (mer eller mindre)
sine døde kamerater eller slektninger, svært lange veier.
Men hvor hen skal de, på disse turene, mon tro?
Skal de returnere til maurenes siste hvilested?
Har de egne begravelsesseremonier i hjemtuen?
Å følge maurenes bevegelser
kan være ganske så underholdende og fascinerende.
Maurtuene er egentlig både avanserte og lagdelte miniatyrverdener,
med spesialiserte arbeidere, sjauere, ryddegjeng, avlshingster og barnevakter;
matriarkier - underlagt en regjerende dronning (eventuelt flere, ditto..).
Og døde maur bringes faktisk ned, til en slags "kirkegård", i bunnen av tuen!
En dronning kan forresten leve i både ti og tyve år.
Mens dronningens undersåtter dør etter kort og travel tjenestetid,
kanskje allerede etter et par år - når de har gjort sin plikt
for å sikre tuen og nye generasjoner!
Maur på videvanke til fremmede revir, risikerer å bli trakassert,
eller til og med arrestert, for hver tue har nemlig sitt avgrensede revir.
Forvillede inntrengere kan tvinges avsted,
som slaver til stedets regjerende tue!
Maurene kan være svært så taktiske forøvrig,
faktisk slik at de "stjeler" fremmede mauregg,
for å ta med til egen tue,
og dermed sikre seg nye slaver!
Et par andre maur som jeg har foreviget med en filmsnutt,
foran trammen vår en vakker sommerdag
(jeg hadde egentlig bare satt meg ned, med en kopp kaffe,
men ble så fascinert at den fikk hvile).
Istedenfor å "hilse" på hverandre, litt prøvende og forsiktig,
kanskje til og med slå av en liten "prat" slik de fleste ser ut til å gjøre...
oppdaget jeg at to forbipasserende maur ved mine føtter antagelig var fremmede overfor hverandre.
Ved nærmere iakttagelser, kom de ut i full slåsskamp, stående oppreist,
mens de så ut til å knuffe hverandre, ganske så hardt og brutalt!
***
Vi får vel anta at maurene som startet slåsskamp ved mine føtter,
var fiender og rivaliserende fra to ulike kolonier,
og maurene som ruslet rundt på våre pioner for å slikke i seg deilig søtstoff,
var sannsynligvis gamle kjente og på høflig hils...
Flere interessante fakta om MAUR finnes her og her
**
Dette er et innlegg fra min aller første bloggehøst
som senere ble lenket til Mandagtema-utfordringen om VÅRTEGN!
