Årets første sommerfugl i vinterland og stormkast - et definitivt vårtegn

Årets første sommerfugl - ihvertfall hos oss

Dette må vel være et  
definitivt vårtegn - eller hva?

Det var nesten ikke til å tro,
og jeg glippet med øynene,

men i knallsol og skikkelig ruskevind, landet denne vesle modige tassen i vår have,

lørdag den 10. mars 2012.

Også på maurtuen, i utkanten av haven, var det blitt livlig
i vårsol og vind denne lørdagen,
bare to-tre dager etter et overraskende, nytt 

og kraftig snefall,
med måkebiler i travel trafikk
rundt om på veiene, nysne til langt opp på leggene

og tanker om en fortsettelse for haveskiløypa vår...

Sommerfuglen satte seg ned rett foran meg, så jeg bråstoppet og ble stående helt stille.

På en impulsiv rundtur i haven lørdag formiddag var jeg uten kamera,
men hadde unntaksvis mobiltelefon i lommen (uten mer plass til bilder).

Lynraskt fikk jeg tilkalt assistanse fra gubben - med kamera attåt.

Dermed lot den dristige sommerfuglen seg forevige på to bilder, 

før den flakset videre i lørdagens heftige stormkast.

Sommerfuglen angret nok på sitt overmot utover dagen. Stakkars lille vevre skapning!

Til og med jeg skulte urolig omkring meg, med en smule frykt på grunn av været...
Ville våre velvoksne gran- og furutrær, over hodet mitt og rundt meg,
klare å holde seg på plass - i de tidvis svært voldsomme vindkastene?

Mest sannsynligvis var nok dette blant de dristigere typene av sommerfugler -
ute og flakset i få plussgrader og mye vind.
Min oppslagsbok "Sommerfugler fra hele verden"
en uimotståelig fristelse fra mammutsalget ett år,
tyder likevel på at sommerfuglen var så lite spennende,
som en  overvintret neslesommerfugl -
en av de vanligste dagsommerfuglene i Europa.

Nye våte fuglespor, etter snefall to dager tidligere

Noen få steg unna sommerfuglens landingsplass - fotograferte jeg disse ferske fuglesporene i søkkvåt sne,
på fredag ettermiddag.
Bare en dag før vi lot oss imponere av sommerfugl i vinterland, maur og heftige stormkast, lå det altså heldekkende sne over samme del av haven. All nysneen som hadde lagt seg så overraskende tidligere i uken var blitt søkkvåt. Sneen led en håpløs skjebne. Onsdag og torsdag hadde de stakkars fuglene sunket dypt i nysneen ved foringsplassen vår, men vips - så er det blitt så godt som snefritt i løpet av helgen. Sannelig har smeltingen gått raskt, på noen få mars-dager!

Jeg hadde tenkt å vise helgens vårtegn uansett,

men lenker samtidig til bloggen Alt som er vakkert,

som i skrivende stund tilfeldigvis utfordrer til nettopp

VÅRTEGN som Mandagstema # 31

***

The very first butterfly this year
visited our garden on Saturday, this weekend.

Also lots of ants had woken up, after spending the wintertime indoor,
sleeping safely in their anthill.

Earlier this week, on Wednesday and Thursday, we got a lot of snow!

We started thinking about making new ski tracks in our garden,
and cleared snow from pathways, street and cars.

Allready on Friday afternoon I found these footprints in wet snow,
from a bird which had been having a walk through our winterland garden.

To days later, almost no snow remains -
which (honestly) is a relief after all, because I could now do some gardening instead,
and prepare for a new summer to come, instead of continue walking like Bambi on ice...
Should I really miss the skiing opportunities with the kids, home in our garden?
In fact it was quite disappointing and also surprising, that our garden ski track ended
almost before it really started, this year. Where did this winter go?

The weather may change radically during springtime -
I still remember plenty of snow around on April 20.th., a couple of years ago...
Anyway I link this butterfly blog post to Mandagstema # 33 - about signs of springtime.

Årstidsvariasjoner og snedekket have - Mandagstema # 26, i all sin enkelhet

 Den første februarsøndagen lavet det ned med sne her, 

en riktig "fluffy" og florlett variant,

men fortsatt ikke riktig så dypt som vi ser på dette bildet fra en tidligere vinter, her i vår have.

Vi våknet til hvitkledte trær denne søndagen og glippet først med øynene,

det hadde da ikke vært hvite trær kvelden før? Utover dagen har en del av sneen blåst ned, 

til og med fuglene på foringsplassen skvatt da de fikk noen reale klatter over seg.

Gjennom noen dager, har vi vennet oss til å kikke etter temperaturer adskillig lenger nede, 

omkring -15 C igår, men brått er gradestokken rundt -3 C nå.

Heldigvis fortsatt på minussiden... Ungene har fortsatt mange gjøremål i sneen.

Denne uken har ungene gått opp skiløypa vår i øverste del av haven,

flere runder mellom trær og rundt busker, over snedekket lyng og gressplen.

Skidager på skolen fortsettes med skigåing på hjemveien, 

og flere runder vel hjemme i egen haveløype. 

Iveren er stor, etter gjeve og skinnende skimerker!

Jammen er vi heldige, som lever i en del av verden som har årstidsvariasjoner.

Ja-ja, denne helgen har det til og med vært snevær i Roma og London, stor stas og ståhei!

Tenk hvor ensformig det faktisk må være å ha bar bakke året rundt....

En fordums kollega, ektefødt amerikaner bosatt i California, 

forklarte meg forresten en gang 

idet jeg spurte hvordan haven deres var,

at de ikke har blomstervekster og busker i sin have der, 

på grunn av risikoen for giftige slanger!

På bildet ovenfor, fra vår have, vises spor etter en havegjest på fire ben,

som har strevet seg gjennom dyp sne.

Litt bortenfor, der sneen var nedtråkket av oss, 

så vi at det var selveste Bambi som hadde vært på besøk.

Dyresporene i dyp sne, farvet rosa og blått av belysningen like før solnedgang

ble et ganske dekorativt motiv, i all sin enkelhet - eller hva?

Innlegget lenkes til/This blogpost is linked to Mandagstema # 26 

en utfordring fra bloggen/a challenge from the blog Alt som er vakkert

Tema i denne runden er "I all sin enkelhet"

This week the topic is 'In all its simplicity' 

This picture above is a detail view from our garden 

all covered in snow during winter time.

We have not yet quite this much snow around, so far this winter,

but the kids have been busy cross country skiing in our garden over the last week. 

I enjoy having seasonal changes in our garden.

Søtt mandagstema - med barbente tottelotter på kaldt underlag

Noen bare lister seg barbente i sneen, forbi dørene våre...

Hvem og hva kan det være som (ikke) kommer på besøk?

Disse sporene burde være nogenlunde sikre...
Kan hende Bambi og en stor pip-pip, eller hva med flyveøgler?
(med det samme 
vi er inne på dinosaurer som dagens lekser her i huset)

Men kanskje sporene matcher sangen om bonden og kråka?
For ikke så veldig lenge siden, kikket husets og havens vesle pode seg over skulderen
og syntes det ble litt vel skummelt, om mamma begynte å synge på
den gamle sangen fra skoledagene,
om bonden og den kjempesvære kråka...
Ekstra nifst ble det selvsagt om noen kråker nærmet seg tretoppene rundt oss,
mens vi var ute og husket i haven her.
Nå er nok tonen blitt en annen, som det jo blir når podene blir større og mer verdensvante,
og det skal nok litt mer til nå, enn en rar gammel sang,
når det finnes så mange andre inntrykk rundt om.

Men, hva med sporene nederst her,  hvem kan det nå ha vært? 
Søte lille Morten skogmus, eller kanskje noen enda større?
Hva slags ganglag har denne hatt?
Ser vi ikke spor etter hale?

Sporene på bildene her
er ihvertfall både ekte og naturlige!

Men, jeg kan huske at vi
som barn fant på å lure pappa engang,
da vi var på hyttetur
ved de store, dype skoger.
Medbragt blant annet
1 stk "Hakkespettbok"
og 1 stk. Tjorvendukke...

Og man tager hvad man haver!

Vi laget våre egne dyrespor,
prikk lik noen vi hadde sett i boken! Dukkebena passet perfekt,

til å lage spor som de vi så
i Hakkespettboken.

Mens pappa var opptatt
med å pakke for hjemturen,
laget vi en lang rekke med
dukkespor i sneen...
Deretter hentet vi pappa
og viste frem sporene,
attåt våre naive spørsmål
om hva slags dyr som hadde gått der?
 - Ja, det er helt sikkert... (XX)
som har gått der, lød svaret fra pappa
(om det var ekorn- eller mårspor,
han mente, det husker jeg ikke lenger.
Jeg kan fortsatt huske en smule skuffelse over at pappa
ikke fikk et like superblidt fjes som vi hadde forventet, da den søte lille spøken vår ble avslørt.
Han hadde gått fullstendig i baret, rundlurt av småtuppene sine...
Men, der og da var pappa kanskje ørlitegranne mindre humoristisk enn vanlig,
og tenkte vel på den lange hjemveien, alt som skulle ordnes og andre mer alvorlige saker
som vi barn ikke ofret så mye oppmerksomhet på.

Jeg lenker dette til/ I link this to: Søtt som Mandagstemautfordring # 24 
på bloggen Alt som er vakkert

Prints after visitors in our garden.

What kind of creatures made these footprints?

One of them are definitely from Bambi.

Eksotisk Mandagstema # 47 med solsikker

Med dette bildet hekter jeg meg på et eksotisk Mandagstema # 47.

Dette eksotiske landskapet med åkre kantet av solsikker langs en stille gårdsvei, er fra egne trakter her i Norge. Jeg oppdaget og fotograferte motivet for få år siden, en herlig, solfylt og varm sommerettermiddag, så nær som en drøy gangavstand hjemmefra. Det ble flere småturer hit for å nyte det middelhavsinspirerte innslaget med mengder av solsikker den samme sommeren disse stod til pryd. Til min skuffelse har ikke bonden gjentatt sine vakre blomsterdyrking senere. Men, på en og annen tur utenom allfarvei, har jeg gjort lignende gledelige oppdagelser. Antagelig har noen norske bønder fordelt restene fra vinterens fugleforing til vakre og eksotiske rammer langs åker eller innkjørsel. Et utrolig vakkert og eksotisk innslag, også her nord. Men, en vakker dag retter vel noen pekefingeren og påpeker at det strider mot stedsegen norsk natur - og så blir solsikkene like plutselig svartelistet som lupiner og annet.

En tidlig lørdag formiddag passerte vi her igjen,
også denne gang etter innfallsmetoden, men i tykk høsttåke....

Håpet var å få et sjeldent glimt av rådyr... Jammen klaffet det! 

To flotte rådyr, en hunn og en hann med gevir, poserte for oss - en lang stund,

som silhouetter mot tåkehavet.
Det hadde vært ypperlig anledning til usedvanlig fine fotomotiver,
men dessverre dessverre, kameraet lå igjen hjemme!

Bildet av det samme lanskapet med solsikkene ovenfor,
minner meg om vakre og solvarme toscanske landskap mellom Firenze og Siena ... 

Det begynner å bli lenge siden jeg var ute og fartet nå. Min favoritt i studietiden var Italia.
Nå finner jeg ikke mulighet til langfarting, med pakkenelliker og unger,
nyutviklet flyskrekk (hvorfor så jeg den filmen?!!)  og gamle, skrøpelige mormor
som ville ha blitt sittende alene igjen hjemme.

I pakt med tiden vi lever i, er status på skolen selvfølgelig blitt eksotiske reisemål,
til den motsatte side av kloden, helst fire ganger årlig;
uker i Asia eller weekend i Dubai er nesten obligatorisk...
Selv har vi såvidt krysset svenskegrensen tre ganger på dagsturer....
Men se nå bare, prøver jeg å forklare vår egen purunge skoleelev hjemme,

(en av få som fortsatt har "dannelsesreisene" til gode)

hvem er nå egentlig de av klassekameratene som vanker på kryss og tvers av kloden hver skoleferie?
Matcher det tilfeldigvis unger som får "plaster på såret" når foreldrene har skilt lag?
Min private lille analyse tyder i den retning, ihvertfall i vår skolekrets.

Selv synes jeg borte er bra, jeg lever for tiden greit på minner,
og haven hjemme er en ypperlig erstatning!
Men det blir for "gæli" når ungenes selvfølelse, rang og status i barneskoleklassen
blir avhengig av eksotiske reiser.

Sorry, hvis noen voksne leser dette og tar min lille analyse ille opp...

Men klassekamerater kan få det ganske strevsomt av statusjag som foreldre og naboer nører opp under.

Bildet er som vanlig fra min fotosamling og ble fotografert for en liten håndfull år siden.

Jeg har brukt bildet tidligere i en helt annen sammenheng,

og har hentet derfra, fremfor å lete frem originalfilen, i mitt fotoarkiv på en annen maskin.

This picture above is from our Norwegian surroundings,

allthough it seems to be much more exotic and Mediterranian-like. 

Vakre, uskikkelige pusekatt - nå igjen!

 





Jeg kan huske 
opplevelsene 
fra jeg var liten jente...... 



Noen få minutters selskap av en kjælen eller leken lånepus


var som et helt lite eventyr.

Småbarn kan "leve lenge på" gledene, opplevelsene og minnene 

som følger med en forbipasserende pus.

  

Vakre skapninger er katteskinnene også, 

men sannelig også infame, uoppdragne og rampete,

etter mitt syn nå.

For hvorfor kommer dere, alle pusekompiser og -frøkner, egentlig så ofte innom hos oss?

Bare for å gjøre deres fornødne?

Dere lusker forresten ikke bare rundt i slike ærender, 

men også for å jakte og faktisk fråtse i våre små venner!

Jeg har sett dere, liggende der på lur, like under foringsplassen til fuglene.

Jeg har sagt det til dere katter før, og jeg gjentar:

Smågnagere er absolutt greit å spise, men småfuglemat og dobesøk er FY hos oss, 

vennligst husk det heretter! 

Som mamma og ryddemannskap  er jeg møkk lei (for å si det rett ut)  

av å skrape og skure klinete katteskitt av sko og støvler,

etter ungenes små vandringer og glade lek omkring i vår have.

Som da husets minstemann var ute på en av sine første oppdagelsesferder,

stabbene omkring på egne ben, i splitter nye og fine vintersko - som ble overøst med katteskitt.

Eller nå sist, rett før helgen, under ungenes glade lek og basing 

i spennende hauger med nedfalt løv...

Jommen sa jeg spennende hauger! 

Leken ble brått avbrutt, den ihvertfall. 

Lek og latter går over i fortvilte vræl og gnistrende vrede, 

hver gang vi oppdager og må slite med å fjerne 

lure nabokatters etterlatenskaper fra vårt skotøy.

Gjør kattepusene det samme hærverket hjemme i egen have, kanskje?

Eller oppfattes det som noe moralsk forkastelig?

Kanskje matmødrene deres har noen triks, 

for at dere skal gå over veien i slike ærender, over til nabohavens gressplener?

Pepper for eksempel, 

ihvertfall ikke salmiakk, 

eller var det eddik som har motsatt effekt,

i hvertfall når det gjelder skvetteflekker?

Kattekliner - kjerringpiner

er forøvrig et gammelt ordspill jeg har hørt av min mor.

Mannfolk som koste med katter var ikke sympatiske og snille, betydde vel det

og jeg kikker faktisk mistenksomt i deres retning. 

Min morfar var en kjekk, snill, skikkelig og grei kar, med egen have og mange nabokatter...

Jeg syntes det var riktig ille, når jeg fikk høre at min morfar ikke likte katter, 

han var litt sint på kattene og syntes rett og slett de var smiskete og falske.

Jeg antar at de kattene han hadde rundt seg i nabolaget var av den uskikkelige typen,

som foretrakk å ha det pent og rent hjemme hos seg selv,

og overlot til naboene å rydde opp!

Freeeeeeeees!

Forresten, så kan jeg varmt anbefale barnboken

Felix, Felix - en kattehistorie (forfatter Hanna Johansen).

Boken leses høyt her i huset,

for n'te gang før sovetid for småtrollene (og de litt større skoletrollene),

 etter deres eget ønske og mammas velsignelse, denne gangen også.

Vi får et interessant og levende innblikk i verden, presentert ved katten Felix.

Men, vi liker fortsatt ikke å få katteskitt på oss...

***

Jeg hadde tenkt lenge på å skrive om dette allikevel, 

men kan jo benytte anledningen og lenke dette til 

Mandagstema uke 40 - med Barndomsminner som tema

en artig utfordring fra bloggen Alt som er vakkert.

**

This is not my own cat, but a visiting one.

One of those that makes mess in my garden, now and then,

by using it as a toilet.

Now and then my children and I jump into the cat excrements,

while we're playing around in our garden.

Later, we get a lot to do by cleaning the stuff off our shoes and clothes. 

Cats are indeed beautiful, but their habits in my garden annoys me. 

This blog post is linked to a challenge from

the Norwegian blog 'Alt som er vakkert' -

having Memories from the childhood as a topic for 'Mandagstema' 

Zoom inn på Mandagstema - flyvende gjester i haven

Nøtteskrike med punkesveis?

Da våren kom, hadde vi observert noen sjeldne og spennende flyvende gjester

som vi gjerne ville se mere til, derfor fortsatte foringen hos oss på ubestemt tid.

Det har vært interessant å se endringer i besøksfrekvensen fra juletider til St. Hans. 

Utenfor kjøkkenvinduet er det fortsatt travelt ved foringsplassen til fuglene.

Her går sekker med solsikkefrø unna i rekordfart, selv rundt St. Hanstider,

så heretter må vi nok fortsette, året rundt...

Nå har fugler og ekorn i området vårt fått en doven vane,
og kommer hver dag til dekket bord.

Vi får både kjente og ukjente gjester på besøk på kloss hold. 

Titt og ofte, kommer mer eller mindre celebre besøkende til oss,

enten høyt oppe i tretoppene rundt omkring i haven
eller så nært som et par meter fra kjøkkenvinduet.

Selv har jeg en tendens til å oppføre meg som den reneste paparazzi,
skjult bak gardiner og potteplanter, og med kamera og diverse fotolinser parat.
Fuglebøker ligger også i beredskap.

Det er spennende, underholdende og riktig så avkoblende
å zoome inn
nye og forhåpentlig enda bedre fotomotiver, 

og bli nærmere kjent med nye gjester.

Gamle, doble glassruter gjør det nærmest umulig å fotografere klart gjennom våre vinduer.

Fuglen ovenfor, fikk jeg et lynkjapt glimt av gjennom kjøkkenvinduet...

 Men, før jeg var kommet ut på trappen med kamera og stativ, 

var den sjeldne gjesten fløyet,
høyt opp - til de høyeste tretoppene - før den raskt forsvant.

På vingenes blåfarve å dømme (de så jeg bare raskt i forbifarten via vinduet)
kunne dette se ut til å være en nøtteskrike.

Denne fuglearten har jeg bare sett en eneste gang tidligere i mitt liv,
dypt inne på Krokskogen (utenfor Oslo) på en hyttetur tidlig i tenårene.



Dompap-hann

 
 Ettersom vi har fortsatt med foringen
siden tidlig sist vinter,

har vi merket tydelige forandringer.

Mens det fortsatt lå sne her

- og våre egne avleggere samlet
skirunder i haven vår,
til distansekortet på ski -

kom fremfor alt blåmeis og gulspurv i flokker.

Etterpå har bare et og annet enkeltindivid
av disse tittet innom foringsplassene.
Nye fugler har kommet til.

Straks sneen forsvant fra haven, 

fløy en del gjester avgårde.

Noen av våre gjester har jeg
knapt opplevd, før vi flyttet hit.
"Julefuglen"dompap, for eksempel,
har besøkt oss flere ganger daglig
gjennom både vinter og vår,
flere par av hanner og hunner
fra jul til pinsetider.

Når jeg tenker etter, 

har jeg vel knapt sett eller hørt

en eneste av disse fuglene,

i løpet av de seneste par ukene.

Er dompapene rett og slett mobbet bort
av hissige små pilfinker?

Slik adferd har vi sett mye av, i løpet av juni.

Storvokste, fredlige og trauste dompap, både hanner og -hunner,

har måttet vike eller er blitt jaget bort ved foringsplassen,

på grunn av små, brautne og hissige pilfinker.
Det er litt rart å få observere fuglenes brutalitet, så nært oss.

Etterhvert skjønte vi hva som medvirket til å gjøre småtassene så freidige...
Mamma-/pappapilfink hadde nemlig travle tider, med mating av (nå nesten utvokste) fuglebarn.

En rampete pilfink tømmer gjerne frøbeholderen på null komma nix,
plukker ut og kaster uspiste solsikkefrø i mengder utover - men hvorfor, egentlig?
Leter den etter godbitene i frokostblandingen, slik som menneskebarna,
eller er det praktiske årsaker og enklere med frø på bakken når fugleungene skal mates?

 

Vi har forresten i lang tid hatt daglige besøk av kjernebiter.

For moro skyld, fant gubben i huset på å gi disse fuglene navnet "Knaske-Knut",
på grunn av det kraftige, krumme nebbet som de knuser maten med.

Denne sjeldne og sky fuglen har vært ofte innom vår have,
opptil flere ganger daglig, hele denne våren.

En dag oppdaget jeg at det dreide seg om flere individer,
da hadde vi tre stk. voksne individer på besøk samtidig!

En hann og to hunner!

Hannen er den som har de gildeste farvene, i brunoransje.

Den seneste uken, kan jeg knapt huske å ha sett
en eneste kjernebiter utenfor vinduene våre.

Skyldes det deres egne familieaktiviteter,
eller vårt eget nærvær ute, i finværet?
(Tilføyelse morgenen etter:  Hadde jeg før tenkt det... så satt "Knaske-Knut" der igjen!)

**

Kjernebiter-hann, alias Knaske-Knut blant innvidde

Dagens innlegg lenkes til Petuniabloggens utfordring med ZOOM som Mandagstema

Stein i haven som forsinket Mandagstema

Forrige lørdag ruslet to av husets purunge avleggere sammen med mamma

på en rask kveldstur før leggetid...

Noen sene solstråler var dukket frem etter en regnfull dag, og skogluften var herlig!

Først fulgte vi en liten sti, før vi dreide inn på en stille skogsvei,

hvor det nylig var fylt på med ny småstein - et eldorado for oss steinplukkere! 

Ungene har forlengst kopiert mammas interesse for stein,

så jakkelommene ble etterhvert svært så velfylte 

mens vi ruslet med nese og haukeblikk vendt mot bakken.

Ovenfor ser dere resultatet, i et fat på en eldre steinmosaikk som finnes i vår have.

For moro skyld veide jeg kveldens fangst, det var intet mindre enn 3,4 kg 

av bittesmå steiner i grønt, svart, rosa, oransje, hvitt, grått, sølv, ja til og med GULLskimrende!

Istedenfor å øke ungenes steinsamlinger i skuffer og skap ytterligere,

har mamma benyttet anledningen til å kante et av blomsterbedene med 3,4 kg flotte småstein,
fra vår lille kveldstur.

Som motsats til disse bittesmå, nykuttede, kantete og nyervervede steinene,

vises et helt og komplett stykke av en naturlig og spirende fjellknatt
i haven hos oss, på bildet nedenfor. 

I nabolaget forøvrig, finnes knapt noen naturlige fjellformasjoner bevart, 

nybyggere sprenger bort alt hva de kan makte
av eldgamle naturformede fjell, med full kraft, dynamitt og sirener -

fjellformasjoner som har ligget urørt i tusenvis av år ødelegges og smuldres opp for nye årtusener.

Innlegget lenkes til Petuniabloggen 

som pussig nok fant på
Stein i Mandagstema akkurat denne uken.

Utfordringen kom bare to dager etter vår egen steinsanking,

men det gikk enda noen dager
å forevige fangsten
og tømme kameraet for bilder.

Grønn metallic med riper i lakken til pinse

Denne grønne, skjønne lille saken tok vi "på fersken" i en av våre pinseliljer, junior og jeg.

Billen ble hverken jaget eller fanget av oss,

men fikk fortsette sin lille møysommelige rundtur på blomsten.

I mellomtiden studerte vi den nøye, en laaang stund, med kamera på lur.

For et par kvelder siden så jeg flere slike, omtrent på samme sted i vår have,

sittende på hver sin syrinklase ved solnedgang.

Lekkert utseende og flotte skapninger i grønn metallic, 

som bare kan være til underholdning og glede for oss...
Eller kan det grønne metallic karosseriet egentlig fungere som en kamuflasjedrakt -
mot haveeiere?

(Sånn sett, at jeg lar den være i fred og fortsette med sitt, mens den knasker i vei...)

Kanskje jeg burde spørre en gammel venn om denne billen?

Som fordypningsemne til sitt hovedfag hadde vedkommende konsentrert seg om
å telle og studere biller innenfor et bestemt avgrenset felt i skogen...

Jeg synes det er artigere å fotografere dem,
ihvertfall noen av de vakre eller underlige typene,

- billene mener jeg..

Selv om innlegget kommer litt sent, etter en travel uke med 

sommeravslutninger og forberedelser både her og der,

er innlegget lenket til og inspirert av Petuniabloggens Mandagstemautfordring - Grønn hverdag

Gammelt og nytt, lånt og blått - Mandagstema

Dagens innlegg lenkes til Petuniabloggens Mandagstemautfordring:

 Noe gammelt og nytt, lånt og blått

I bryllupssammenheng snakkes det gjerne om noe "gammelt, nytt, lånt og blått".
Her vises imidlertid et utsnitt av en vakker dåpskjole med de samme stikkordene.

Min mor heklet dåpskjolen før hennes aller første barnebarn skulle døpes.
Senere er samme kjole tatt frem igjen og brukt til mine barn.
Det første dåpsbarnet blir allerede 25 år
og den relativt nye kjolen runder altså 1/4 hundreår,
dette passer fint som en liten jubileumsmarkering!

**

Bare få kvelder før det tredje dåpsbarnet skulle ikles den gamle dåpskjolen,
fikk jeg en idé om å pynte den litt ekstra for det nye dåpsbarnet
som skulle få låne dette arvestykket.

Den vakre blå sløyfen var ny,
jeg hadde falt pladask for det vakre rosemønsteret.

I tillegg, monterte jeg nydelige ferskvannsperler i hvitt og petroleum,

sammen med bittesmå blanke perler omkring, i knipper og enkeltvis på dåpskjolen.

Dåpskjolen ble ferdig akkurat i siste liten, kan jeg huske fra 25 år tilbake.

Det ble tidsnød med heklearbeidet like før dåpen,
og enkleste utvei ble å gjøre kjolen litt kortere enn i oppskriften.

Jeg synes dåpskjole ble enda finere som minikjole, akkurat passe lang til våre dåpsbarn, ihvertfall!

"Mormor" hadde så smått begynt litt hekling midtveis i livet
og var blitt enke ett år tidligere, da hun gjorde sitt imponerende arbeide med dåpskjolen.

I løpet av kort tid hadde hun forresten avansert fra små heklede grytekluter med artige fasonger 

(de første gryteklutene ble slett ikke flate...)

og heklet videre på dåpskjole, løpere, duker og gardiner.

I senere år har øynene streiket og satt en stopper for mer håndarbeide av tilsvarende kaliber.

Til den heklede dåpskjolen hører egentlig også en heklet dåpslue,
men vi har ikke brukt denne til våre dåpsbarn. 

Istedet er det hentet frem enda eldre baby-/dåpsluer, mellom 50 og 100 år gamle, 

som fortsatt er godt bevart fra farsfamilien. 

Vårt tredje dåpsbarn brukte ikke denne dåpskjolen fra "mormor", 

da falt valget istedet på en over 80 år gammel dåpskjole, som også er god behold fra farsfamilien.

Grått Mandagstema... Grå fryd hos Monique

Der det er hjerterom, er det husrom...  
                             eller man tager hvad man haver!



Denne uken utfordres det til
GRÅTT Mandagstema

hos Petunia.

Grått regnes gjerne som

synonymt med

noe trist og tåkete...

 Men, jeg synes dette

var ganske søtt,

selv om det er grått!

En impulsiv liten hendelse,
som mor heldigvis rakk å forevige.

Denne gangen ble det altså

Grå fryd hos Monique!

                                                                                                             ***

Himmelsk - om veteranbiler på månen og litt annet

En lørdag kveld i mars 2011 passet vi tiden,
for å få et glimt av den uvanlig store månen
som var forventet å stige opp bak åskammen...
Mor og datter så frem til -

 tidenes begivenhet!

Tidspunkt for "måneoppstandelsen" var sjekket med en avis på forhånd.

Den eldste av husets avleggere skulle få være med mamma, på tur ut i nattemørket,
på en unik måneekspedisjon

denne spesielle kvelden.

Dessverre, var opplysningene fra avisen riv ruskende gale. Hvilken planet den redaksjonen var på, kunne vært artig å vite... Tre timer for sent, gikk vi altså ut!

Skuffelsen ble vel omtrent like stor som overraskelsen vi møtte, da vi kom ut og fikk se at fullmånen allerede stod høyt på himmelen.
Månelyset skinte nesten så klart som dagen, på den hvite sneen foran oss. Noen lang kveldstur ble det ikke...

Om ikke månen så spesielt stor ut, da vi kom ut, lenge etter at den hadde løftet seg høyt over horisonten, så ble det allikevel fotografert noen bilder. Istedenfor den planlagte ekspedisjonen bortover veien, stilte vi oss opp med fotostativ et egnet sted, med mest mulig kvistfri utsikt, i vår snedekkede have. Så slukket vi utebelysningen og knipset i vei...

Resultatet ble ca 165 bilder! Min unge avlegger var ivrig fotograf og måneutforsker denne kvelden!

Med superlang linse, kunne vi se hvordan måneansiktet,

med sitt vennlige skråblikk nedover,

ble forvandlet til et variert månelandskap,

modellert med store skygger og små sirkler.

**

Etterpå har ungene og jeg lest fakta om verdensrommet, før leggetid,
istedenfor eventyr...
Utrolig fascinerende og lærerikt - også for mor!

Tenk deg at et barn som normalt ville veie 45 kilo, faktisk vil bli 7,5 kilo lett på Månen!

Visste du forresten...

at det bare har vært 15 mennesker der oppe, til nå, 

på den gule osten som vi kaller Månen? 

Og at noen av dem faktisk har etterlatt seg månefartøy, 

som kanskje allerede kan regnes blant verdens mest spennende veteranbiler? 

Månefartøy kan ha utsikter til å bli stående der oppe til "evig tid", 

og vil være like hele etter millioner av år - 

fordi de ikke kan ruste og forvitre, ettersom det ikke finnes luft og vann der oppe...

De mørke store feltene som vi kan se på månen, kalles hav. 

På månen finnes blant annet Stillhetens hav, Nektarhavet, Stormenes hav og Regnbuebukten.
Sirklene vi kan se, er kratere etter bombarderinger av meteoritter - for milliarder av år siden,

De nyeste kalles Strålekratere,

og blant disse er Copernicus et av de tydeligste. 

Månen har også flere tusen meter høye fjelltopper! 

Og jeg som trodde månen var flat (ihvertfall nesten...)!

Dette nederste månebildet er mørknet litt, for å gjøre månelandskapet mer synlig i forhold til originalbildet øverst

Dette blogginnlegget resirkuleres og lenkes til
Mandagstema # 28 med sirkulært tema hos Alt som er vakkert,
og ble opprinnelig lenket til Petunia med Himmelsk # 28

Med hjemmeavlet juletre, hjertegode nisser og halvtomme kakebokser

 Min hjertegode

gammelnisse 

får ligge og hvile 

denne julen (også)

trygt bortgjemt 

i en julepyntkasse, 

sammen med annen pynt 

av den mer ømtålige sorten.

Små, nysgjerrige fingre 

vil nemlig svært gjerne undersøke, 

forholdsvis grundig...

alt det fine og rare 

som mamma henter frem.

Min blide og gode gammelnisse

ble min etter en byttehandel  

med eldre søsken i barndommen.

En mer moderne nisse 

var nemlig da på vei inn i huset.

Gjett hvem som ble sittende igjen 

med den aller-aller koseligste gammelnissen!

Når jeg nå ser på godnissen min,

iler en herlig følelse ved hjertet mitt.

Det kjennes nesten som en deilig forelskelse!

For å unngå

risikofylt glattkjøring

på lillejulaften kveld... 

ble vårt nydelige juletre denne gang hentet (les: ofret) 

fra vår egen have!

En uventet men hyggelig forsinkelse, satte en stopper for vår planlagte juletrehenting i kveldsmørk skog, lillejulaften ettermiddag/-kveld. 
Vi hadde opprinnelig tenkt oss en hyggelig reprise fra i fjor. 

Forrige gang var hele vår lille familie, på stemningsfull skogtur, med lykter i mørket, sent på lillejulaften,  

en liten halvtimes kjøretur hjemmefra, 

for å hugge lovlig av en egen juletresamling på rot. 

Dette året, hadde jeg allerede så smått lekt med tanken om å vurdere alternativer til juletre

i egen have.  

Den endelige avgjørelsen ble kort og brutal, og effektuert med blandede følelser sett fra undertegnedes ståsted...  (Alternativet var risikokjøring på svingete, uoversiktlig vei og isete føre i bekmørke, med mor, far, tre unger og mormor.)

 

Det utvalgte treet har gitt skjerming, ly og le for smånissenes badeplass i vår have på sommertid. 

Det kunne forresten også gjerne fått stå til pryd noen flere år.  

En slags trøst, er det i alle fall med et ordentlig fint hjemmeavlet juletre,

og forresten så står juletreplassen nå ledig for nyanskaffelser!

Etter en noe haltende inngang i adventstiden i år - som i fjor,

(som nevnt i et tidligere blogginnlegg lenket her)
måtte en god del forbli halvgjort for denne julen.

 De tradisjonelle syv slag i dekorative kakebokser
rakk vi ikke dette året (heller). 

Det er fortsatt litt usikkert om jeg burde si 

dessverre, eller heldigvis til akkurat dette. 

  Årets favoritter ble likevel deilige, 
 rosa smågriser av marsipan,
utformet av husets "Mamsen og Lillegutt".  

Dertil blant annet et meget vellykket førsteforsøk  

på såkalte "Brune pinner" 

(Mor selv hadde hørt fristende omtale av sistnevnte, 

av en trivelig Telemarksrøst på Nitimen ifjor, 

og pinnene viste seg 

å være adskillig mer delikate og velsmakende, 

enn hva kakenavnet tilsa!)   

Ferdigkjøpte pepperkaker gjorde forresten

også god nytte i nødens stund,

ved siden av et par kakebrett kjevlet av ferdigdeig!  

Smånissene her i huset synes det er like stas å pynte, 

som å steke og spise...  

Jeg hørte forresten Statsministeren vår snakke varmt 

for den samme lettvintløsningen, i radioen en gang!  

I år ble det hverken Berlinerkranser eller kokosmakroner hos oss,

 og det var utsolgt for ferdig kransekakedeig i butikkene, 

men vi rakk likevel å lage krumkaker, snipper, risboller og opphakkede aprikoser med smeltet hvit sjokolade! Mmmmmm!

**

Nedenfor vil jeg fortelle litt om fjøsnissen Ulv 
og Blåtimen på julaften.

Da tasser nemlig små nisser omkring i vår have....

Denne julen har ferdigpepperkaker blomstret i all sin prakt

Slik jeg ser saken akkurat i disse dager, må mitt - kanskje viktigste - nyttårsforsett 

bli å starte med utvelgelse, fremhenting og innpakking av forlengst innkjøpte julegaver

 før Blåtimen setter inn 

hver kommende julaften ettermiddag.  

Da er det nemlig akkurat riktig tid for å sette ut grøt til nissen!  

(fortsettelse følger nedenfor...)

Våre egne smånissers lille nissestol 
har hatt navnet Truls, fra gammelt av, 
helt siden deres farfar brukte den, for over 80 år siden!

Det er nok en 

tradisjonell og gammeldags norsk nisse 

som tusler her ute, 

i haven vår...

For å undersøke om (og når) nissen er kommet, og om han virkelig spiser av grøten vi har satt ut til ham, hender det at både voksne og husets yngre garde lurekikker med iver og spenning, ut mot den fakkelbelyste havebenken utenfor

  kjøkkenvinduet... 

Vi har faktisk sett smånisser sitte der ute! Det kom besøk i år, som ifjor og året før der; i år var det til og med spor i sneen, etter nissen - 

eller var det egentlig reven som hadde tasset rundt? 

En av våre håpefulle bemerket i år at sporene hadde hatt merker etter tær, mens nissene har jo støvler! 

Nissene som rusler rundt i haven vår er omtrent så store som en treåring, eller som et kjempestort kosedyr, pussig nok. 

(Ungenes mormor lurte en gang på om vi hadde alliert oss med en nabo, hi-hi, han måtte i såfall vært liten!) 

Han må sikkert være minst 200 år gammel, vår småvokste middagsgjest! 

...omtrent som nissene vi har lest om 

i Frid Ingulstad og Svein Solems 

fantastiske bok om "Nissen; Den norske nissens forunderlige liv og historie"

Visste du at nissene har en gjennomsnittlig levealder

på 275 år, og at de i oldtiden hadde værhår som dyrene!?

Noen steder glemmer de faktisk å sette ut grøt på julekvelden.  
Da gråter nissen høylydt og overveier å dra sin vei. 

Før i tiden hjalp fjøsnissen til med alt arbeidet på gården 
og strevde fra morgen til kveld.

 En bonde som ble sint og skjelte ut nissen en gang, 

gjorde så fjøsnissen Ulv løp til skogs 
og gråt så det kunne høres over fem kirkesogn. 

Han kom aldri mer tilbake til gården etter den dagen. 

For skogsnissene er verden full av farer. 

Hvis en av dem har dårlig tid og løper bortover, 
kan reven ta feil av ham og en flaksende skogsfugl 

og oppdager ikke det forferdelige han har gjort 
før han kjenner strikkelua i munnen. 

Selv om han spytter nissen fort ut igjen, 
er det en uhyggelig opplevelse for dem begge.

Husnissen hører til smånissene. 

Når han skal legge seg, går han forsiktig rundt musefella 

mens han skuler grøssende bort på den 
og samtidig har veldig lyst på ostebiten.

Hele nissefamilien elsker å lage ablegøyer, 
selv Gamlenissen og Gamlemor er med på notene. 

Når menneskene ikke er hjemme, benytter de anledningen 

til å skli på rekkverket ned til første etasje, å leke gjemsel på kjøkkenet, 

klatre i stueplantene, særlig i store palmer, 
og å henge og gynge i pendelen på bestefarsklokker.

For nissene er rynker et adelstegn, jo flere rynker dess bedre.

Nissene har bare tolv tenner, og de får bare to visdomstenner, 

en oppe som kommer når de er 200 år gamle, og en som kommer 20 år senere, 

Hjulbente ble de under den store nissevandringen i oldtiden.

Nissene får vanligvis fire barn; tre gutter og en jente.

Derfor er det nissegutter man som regel får øye på ute i naturen.  

De har 21 fornavn som de har brukt helt siden oldtiden.

Det er de tre jentenavnene Guri, Guri Malla og Vesle-Kari, 

og de 17 guttenavnene Anton, Loke og Ulv, Floke, Åsulv og Brage, 

Vesle-Nils, Ogmund og Gorm, Knark, Kodrian og Gomp, Truls, Syver, Lurk, Luffe og Petter.

Det hender de drar på overnattingstur, særlig for å besøke slektninger. 

Da bruker smånissene en diger menneskeullvott til sovepose 

og legger tannbørsten og andre toalettsaker i tommelen.

***

Julens kakebokser nærmer seg nå halvtømt...et illevarslende tegn
 på at hverdagens alvor nærmer seg, så altfor raskt over nyttår... 

Dette blogginnlegget resirkuleres
og lenkes til:

Mandagstemautfordring (her)

Fotokalender 2011 desember (her)