 |
| Fritillaria Imperialis Lutea - med rød liljebille |
For en tid siden kjente jeg lukten av denne,
fra et av bedene i haven vår.
Det var altså ikke lukten av en rød liten djevel
i en liljebilles forkledning, som jeg hadde kjent, men veksten av årets nye Fritillaria Imperialis Lutea.
Til tross for en uventet og (etter mitt syn)
mindre delikat løklukt fra den knallgule
blomsterveksten, hadde jeg likevel stor glede av fjorårets Fritillaria.
Løkblomsten stod flott, svært lenge og var et både gøyalt og kuriøst innslag i vår have.
En ditto nr. 2 dukket (til min skuffelse) aldri opp fra bakken, hva nå det skyldtes (visstnok ikke helt uvanlig).
I år har hittil ingen Fritillaria, tre blomsterløker
av samme type, nådd så langt som til blomstring.
Heller ikke noen andre liljer har åpenbart sin skjønnhet her hos oss - med unntak av en Keiserkrone,
som blomstrer flott i gnistrende oransje akkurat nå,
mellom ris av Mjødurt og en hyggelig gråstenstrapp,
som har stått i midtre del av haven
fra fordums historisk tid, det vil si, omlag et halvt hundreår.
*
På forsommeren
ifjor var det lettere å finne tid og anledning til å gå på jakt
,
etter en og annen freidig, liten rød liljebille
som våget å tråkke og knaske rundt på mine blomster.
Det har ikke vært like greit i år.
Jeg har dessverre også vært litt for medfølende med billene -
en og annen vakker og tilsynelatende uskyldig rød bille
kan vel få skånes for bøttemassakeren, for denne gangen. Det var vel ikke sååå travelt å jakte...
Kan man overhode unnskylde en slik naiv eller optimistisk tankegang,
annet enn som idealistisk nybegynnerfeil?
**
Utløst av tirsdagskveldens herlige, flyvende blåbærbrødskive på avveie,
som vippet, med en slags katapulteffekt, ned fra tallerkenen
og landet med oppsiden ned i et lite fang med splitter ny sommerkjole...
Så ble altså mor gitt anledning (eller egentlig oppfordret) til å
avreagere litt
og rusle ut i haven, for å plante en nyinnkjøpt
Hortensia
(og tiden trakk ut, så når anledningen først bød seg, ble mye annet gjort i tillegg)
Far vasket blåbærflekker
(blåflekker er jo ofte en real utfordring å bli kvitt,
hvis de ikke lynkjapp skylles av med glovarmt vann, før flekkene rekker å tørke inn!)
og han styrte kveldens leggeprosedyrer for alle små, på eget initiativ og alene (takk, takk!),
dermed fikk blåbæruhellet en tilfeldig og vellykket sideeffekt
med mors anledning til å vake rundt i haven, på egenhånd, i kveldingen.
Det bød nemlig på uventede resultater...
**
De røde liljebillenes totale skadeverk ble oppdaget,og for noen herjinger!
En hel rad med liljer kunne rett og slett bare klippes ned, bare stilkene stod igjen
av det som skulle ha vært til fin pynt bakerst i det ene, dype bedet.
Dagens lærdom ble ihvertfall:
aldri mer å sette liljer så langt inn i bedet
at det blir vanskelig og tungvint å fange de små røde djevlene!
Årets første blåbærbrødskive
var forøvrig med selvplukk, fra haven!
