Hekkende kjernebiterpar i år igjen? World Bird Wednesday



Adult Coccotbraustes coccotbraustes



Pressumed child of the one above

Først og fremst, hjertelig takk for hyggelige kommentarer

til min første deltagelse i World Bird Wednesday - i forrige uke.

Det har i høy grad vært inspirerende og gøy å se!

Denne gang deltar jeg med annen fugletype og fotomotiv,
også denne er relativt sjelden kost,

om ikke like spennende som en hauk, kanskje...

First of all, thank you very much for all your nice comments on

my first contribution to World Bird Wednesday - last week.

Here is my second contribution,

also this being a rather rare observation and photografic subject here around,

allthough not quite as exciting as a hawk, maybe. 
(More text in English further down!)

***

I fjor sommer tellet vi besøk av fugletypen kjernebitere i vår have.

Var det den samme fuglen vi hadde sett, hvordan så de fremmede fuglene egentlig ut,
sånn eller slik, cappuccinofarvet, latte eller mer oransje?

Det gjaldt å få fotografert de fremmedartede fuglene, som bevis for egne påstander i heimen...

Etterhvert skjønte vi at det måtte være både hann og hunnfugl på besøk.

Brått en dag oppdaget vi sannelig også flere fugler samtidig!

Fuglene kom på hyppige besøk utover forsommeren.

En dag, tidlig i juli, oppdaget jeg den unge, velfødde krabaten som sitter nederst her...

Dette kunne da vel ikke være noe annet enn et kjernebiterbarn?

Vi var antagelig tilholdssted for ett hekkende kjernebiterpar - eller flere!

Også i år har vi observert disse tidligere nokså sjeldne fuglene hos oss.

Kanskje vi får se nye generasjoner igjen utover denne sommeren?

Nå har de vært borte noen dager. Det var de ifjor også, etter hva jeg kan huske.

Kanskje de bare har travel barseltid, eller ble de skremt bort av hauken som jeg viste i forrige innlegg?
Jeg har vist og skrevet om kjernebitere før, bl.a. her.

***

This type of birds have been quite rare in our surroundings.

It is called Kjernebitere - Coccotbraustes coccotbraustes in Latin.

On top is one of the bird parents,

I assume what we see below is the child,

either living in - or daily visiting

our garden in the beginning of July last year.

We now and then see grown up birds of this type, this year as well...

Will there also be new generations this year?

A couple of my earlier blog posts is also about these type of birds

(linked here and here).

Innlegget deles med/ I share with:

World Bird Wednesday





Kjernebiteren Knaskeknut og vennene hans er tilbake!

Jeg kikket tilfeldigvis ut av kjøkkenvinduet midt på dagen idag,

mens jeg var hjemme med et par småtufse "avleggere".

Og der, utenfor vinduene ventet en gledelig overraskelse,

for i nærmeste tre satt vår kjære, sjeldne venn fra ifjor, 

kjernebiteren "Knaske-Knut",
alias Coccotbraustes coccotbraustes, på latin.
 Vår venn hadde også med seg et koneemne 
og tre kompiser av samme sort!

Jippi, da har vi utsikter til å følge nye oppvoksende slekter av kjernebitere, i år også.

Ifjor hadde vi gleden av å ha et par, som ble en hel familie, på besøk gjennom hele sommeren,

og på stadig lengre visitter til vår foringsplass, få meter fra husveggen.
Vi kikket etter den sjeldne gjesten og rapporterte til hverandre, fotograferte
og begynte å få en ørliten mistanke om at det kunne være flere ulike individer.
Så, en vakker dag observerte vi et par med ulike farver, og faktisk tre fugler samtidig...
Hunnen er mer jevnt cappuccinofarvet, og hannen med innslag av oransje m.m.

Flere blogginnlegg hos meg, med bilder med denne typen fugler finnes her, her og her
På andre bilder vises de fine farvene tydeligere enn på bildet ovenfor,
men til gjengjeld kommer profilen klart frem her.
Det er vanskelig å få bra bilder, for fuglene er svært sky og flyr straks noe rører på seg.
Vi hadde intern konkurranse hos oss i fjor,
om å gjøre nye oppdagelser og ta stadig bedre bilder av disse sjeldenhetene,
som det har vært antatt å finnes bare høyst 500 hekkende par av i hele Norge!

I am happy to tell 

that our rare friends from last year into our garden - 

the Hawfinches (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) 

are here again. They were first time seen today,
after some exotic winter months abroad.

Last year we had regularly, often daily, visits of a family of Hawfinches,

the youngsters approaching when ready to fly.
Mayby their nest was hidden somewhere in our trees.

Himmelske og fjærkledte vesener

Tidligere i år har jeg jaktet på fugler...

kun med kamera attåt litt fuglemat.
(ingen drept, altså!)

Fuglematplassen hadde vi under oppsikt fra kjøkkenvinduet,

og jeg kikket ut ved hvert ærende til kjøkkenbenken, etter våre himmelsk søte, 
små og fjærkledte gledesspredere i hverdagen.

Et og annet sjeldent innslag dukket opp, mellom faste gjester

som gulspurv, blåmeis, flaggspett, spettmeis, pilfink med flere.

Bildene øverst og nederst i innlegget her, viser noen av våre nye bekjentskaper.

Den øverste er mest trolig en Grønnsisik, de opptrer alltid en og en,
og vi observerte den gjerne som minstemann ved flokker av gulspurv, sist vinter og vår,
men vi stusset over den mørke hårsveisen og tegningene i fjærdrakten...
Nederst vises et par Kjernebitere, som skal være ganske så sjeldne i våre områder.
Vi hadde besøk av Kjernebitere flere ganger daglig, gjennom flere vår- og sommermåneder.
Men allerede før høstferien, fløy de nok avgårde for å nyte høst- og vintermåneder i sydligere trakter.
Tidligere innlegg om Kjernebitere i denne bloggen, ligger her: april og juni

Vi fortsatte å fylle på med fuglemat lenge etter at den siste sneen forsvant på våren.

Det ble ekstra inspirerende å få besøk av sjeldenheter, 

som knapt nok burde vært her, ifølge fuglebøker og nettsteder for fuglekikkere.

For ikke å snakke om, å få besøk av sjeldenheter flere ganger daglig!

  Og hva var nå dette, kunne det være flere individer av de sjeldne?

Øyensynlig fikk vi besøk av både hanner og hunner...

Det ble en slags intern konkurranse her hjemme, 

om å gjøre nyoppdagelser på fuglefronten!

Ekstra triumferende var det, om en nyhet kunne slippes med bildebevis!

Mor mistenker selvsagt at far ser feil, eller ihvertfall overdriver en liten smule...

Tidligere har han jo sett rødspett i et tre i haven her.. ; )

Ikke så rent lite kry, var ihvertfall førstemann ut til å overbevise om at
sjeldenhetene faktisk var flere individer og av begge kjønn!

Plutselig og uventet, en dag utpå forsommeren, kunne en med stor iver
fortelle og demonstrere med en serie rykende ferske bilder,

at vi var blitt pleieforeldre til sjeldenhetenes avkom, 

og ungene hadde i all hemmelighet allerede rukket å bli vågale tenåringer!

Nå starter tiden for oppfølging av foringsplassene igjen!

Innlegget lenkes til Himmelsk # 58 hos Petunia

Zoom inn på Mandagstema - flyvende gjester i haven

Nøtteskrike med punkesveis?

Da våren kom, hadde vi observert noen sjeldne og spennende flyvende gjester

som vi gjerne ville se mere til, derfor fortsatte foringen hos oss på ubestemt tid.

Det har vært interessant å se endringer i besøksfrekvensen fra juletider til St. Hans. 

Utenfor kjøkkenvinduet er det fortsatt travelt ved foringsplassen til fuglene.

Her går sekker med solsikkefrø unna i rekordfart, selv rundt St. Hanstider,

så heretter må vi nok fortsette, året rundt...

Nå har fugler og ekorn i området vårt fått en doven vane,
og kommer hver dag til dekket bord.

Vi får både kjente og ukjente gjester på besøk på kloss hold. 

Titt og ofte, kommer mer eller mindre celebre besøkende til oss,

enten høyt oppe i tretoppene rundt omkring i haven
eller så nært som et par meter fra kjøkkenvinduet.

Selv har jeg en tendens til å oppføre meg som den reneste paparazzi,
skjult bak gardiner og potteplanter, og med kamera og diverse fotolinser parat.
Fuglebøker ligger også i beredskap.

Det er spennende, underholdende og riktig så avkoblende
å zoome inn
nye og forhåpentlig enda bedre fotomotiver, 

og bli nærmere kjent med nye gjester.

Gamle, doble glassruter gjør det nærmest umulig å fotografere klart gjennom våre vinduer.

Fuglen ovenfor, fikk jeg et lynkjapt glimt av gjennom kjøkkenvinduet...

 Men, før jeg var kommet ut på trappen med kamera og stativ, 

var den sjeldne gjesten fløyet,
høyt opp - til de høyeste tretoppene - før den raskt forsvant.

På vingenes blåfarve å dømme (de så jeg bare raskt i forbifarten via vinduet)
kunne dette se ut til å være en nøtteskrike.

Denne fuglearten har jeg bare sett en eneste gang tidligere i mitt liv,
dypt inne på Krokskogen (utenfor Oslo) på en hyttetur tidlig i tenårene.



Dompap-hann

 
 Ettersom vi har fortsatt med foringen
siden tidlig sist vinter,

har vi merket tydelige forandringer.

Mens det fortsatt lå sne her

- og våre egne avleggere samlet
skirunder i haven vår,
til distansekortet på ski -

kom fremfor alt blåmeis og gulspurv i flokker.

Etterpå har bare et og annet enkeltindivid
av disse tittet innom foringsplassene.
Nye fugler har kommet til.

Straks sneen forsvant fra haven, 

fløy en del gjester avgårde.

Noen av våre gjester har jeg
knapt opplevd, før vi flyttet hit.
"Julefuglen"dompap, for eksempel,
har besøkt oss flere ganger daglig
gjennom både vinter og vår,
flere par av hanner og hunner
fra jul til pinsetider.

Når jeg tenker etter, 

har jeg vel knapt sett eller hørt

en eneste av disse fuglene,

i løpet av de seneste par ukene.

Er dompapene rett og slett mobbet bort
av hissige små pilfinker?

Slik adferd har vi sett mye av, i løpet av juni.

Storvokste, fredlige og trauste dompap, både hanner og -hunner,

har måttet vike eller er blitt jaget bort ved foringsplassen,

på grunn av små, brautne og hissige pilfinker.
Det er litt rart å få observere fuglenes brutalitet, så nært oss.

Etterhvert skjønte vi hva som medvirket til å gjøre småtassene så freidige...
Mamma-/pappapilfink hadde nemlig travle tider, med mating av (nå nesten utvokste) fuglebarn.

En rampete pilfink tømmer gjerne frøbeholderen på null komma nix,
plukker ut og kaster uspiste solsikkefrø i mengder utover - men hvorfor, egentlig?
Leter den etter godbitene i frokostblandingen, slik som menneskebarna,
eller er det praktiske årsaker og enklere med frø på bakken når fugleungene skal mates?

 

Vi har forresten i lang tid hatt daglige besøk av kjernebiter.

For moro skyld, fant gubben i huset på å gi disse fuglene navnet "Knaske-Knut",
på grunn av det kraftige, krumme nebbet som de knuser maten med.

Denne sjeldne og sky fuglen har vært ofte innom vår have,
opptil flere ganger daglig, hele denne våren.

En dag oppdaget jeg at det dreide seg om flere individer,
da hadde vi tre stk. voksne individer på besøk samtidig!

En hann og to hunner!

Hannen er den som har de gildeste farvene, i brunoransje.

Den seneste uken, kan jeg knapt huske å ha sett
en eneste kjernebiter utenfor vinduene våre.

Skyldes det deres egne familieaktiviteter,
eller vårt eget nærvær ute, i finværet?
(Tilføyelse morgenen etter:  Hadde jeg før tenkt det... så satt "Knaske-Knut" der igjen!)

**

Kjernebiter-hann, alias Knaske-Knut blant innvidde

Dagens innlegg lenkes til Petuniabloggens utfordring med ZOOM som Mandagstema

Himmelske vesener og fjærkledte venner

Dette er noen av havegjestene som tittet innom hos oss i mars

Dette lille utvalget av himmelske, fjærkledte vesener

som er foreviget i vår have, kalles på norsk for
Stillits, Spettmeis og Kjernebiter

(Beklager så mye, om noen ble forvirret da innlegget ble lagt ut, i hui og hast,

med feil navn på sistnevnte, dette ble dobbeltsjekket og korrigert etterpå).

Litt mer fakta om disse fuglene kommer her...

Stillitsen (lat. Carduelis carduelis) på det øverste bildet, er en helt ny bekjentskap for oss.
Lett gjenkjennelig og spesiell, med rødt og svart ansikt, omkranset av hvitt kinnskjegg,
for øvrig brunlig, med litt gult på vingene.
Etablerte seg som hekkefugl i det norske østlandsområdet omkring 1950,
langt vanligere sørover i Europa.

Spettmeisen (lat. Sitta europaea) som sees med supersvai rygg i midten her,
kan observeres mange ganger daglig, hos oss.
Jeg så den første gang for få år siden og var slett ikke vant til den fra hjemtraktene.
Fuglen kjennetegnes ved blågrå overside, lysere bryst og litt rødbrunt på undersiden,
er dessuten alltid iført sin karakteristiske svarte øyemaske lik ethvert medlem av B-gjengen.
Rastløs klatrer, spretter raskt oppover og nedover trestammer,
like gjerne med hodet vendt nedover, på leting etter insekter.
Sitter sjelden stille, for å vente på fotografering.

Kjernebiteren (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) har vært en sjelden, sky og skvetten gjest hos oss,
og den foretrekker normalt å sette seg høyt oppe i trærne, kan fugleekspertene fortelle;
altså har nok fuglen vært temmelig sulten, når vi, over flere dager på senvinteren,
har fått såpass celebert besøk ved foringsplassen, like utenfor kjøkkenvinduet vårt.
Fuglen er kraftig, med uvanlig jevnt brunfarvet fjærdrakt (litt a la cappuccino eller lattefarvet fløyel...).
Kjernebiterens usedvanlig store og nokså klumpete nebb, har en kraft på 50 kg mellom nebbflatene.
Norge ligger perifert i kjernebiterens utbredelsesområde. Det er registrert en økning i bestanden,
men det har likevel vært estimert så få som mellom 200 og 500 hekkende par i Norge i senere år.

**

Jeg lenker innlegget til Petunia,

som også idag har en Himmelsk utfordring til alle bloggere.

Vi får håpe at det er en aprilspøk,

når Petunia fra sin side, denne gang, hevder at dette blir hennes siste runde med

inspirerende Himmelske utfordringer!