Gul rose

Gule roser betyr falskhet,
                 har jeg hørt fra gammelt...

Men jeg liker dem, likevel jeg.                       

Denne er et par-tre år gammel og blomstrer veldig fint,
der det tidligere stod et stort lønnetre. Navnet har jeg dessverre glemt, i farten.

Jeg venter spent!

Endelig vår - 

og jeg venter spent!

De yndigste julirosene II

Har du sett den forrige utvalgte 
av Grønn fryd hos Moniques 
favoritter av juliroser 
her?

X-faktor 2013 - GULT bidrag

Her er mitt gule bidrag til årets X-faktor-utfordring fra Moseplassen  ( lenket  /  link )

Bildene er fra midten av september ifjor.
Mitt deltagerbilde er det øverste.  

Min Peace-rose

ligner en av de vakreste blomstene

og stolthetene som jeg kan huske å ha beundret i min tantes have 

for mange-mange år siden

I flere år har jeg holdt igjen,

jeg skulle ikke ha en slik, som så mange andre.

Ifjor ga jeg etter og kjøpte en allikevel. 

Her mot slutten vises bilder med et par andre roser i vår have,

Westerland i guloransje - til høyre for Peace - på bildet ovenfor,

og nederst er en annen - knallgule Friesia.

Min pappa rett og slett elsket gult,

nesten for mye av det gode - og litt flaut, til tider...
Pappaer skulle jo liksom holde seg til vanlige pappafarver, den gang...

Jeg må innrømme at sansen for gult smittet litt over på meg også...

Når jeg skal spille Ludo, er det alltid med gule brikker;

en opplest og vedtatt regel i vårt hus - alle andre farver er ledig for mine medspillere..

Nye innkjøp av roser til vår have, ble ved siden av eksemplarer i rosa og rødt, 

selvfølgelig også et par gule, helt fra første stund.

Etterhvert er noe annet kommet til...

Jeg kjøpte tre nye roser bare ifjor (burgunder, hvit og aprikos), 

tre forskjellige året før det (variert rosa, mørkrosa og gulrosa),

og to store (rosa) plassert utenom blomsterbed på et par tilfeldige steder i haven,

etter de aller første tre jeg hadde anskaffet som et lite eksperiment for å friste lykken

(lysrosa, rød og gul)

som dristige erstatninger for noen gamle og hardføre, men beryktede...

Havens aller nyeste roseprakt 

skulle ha fått blomstre og glede min kjære mamma.

Hun skulle kommet på besøk til oss og sittet med kaffekoppen ved det nye bordet fra ifjor.

Nå er hun ikke lenger iblant oss...

***
This blogpost is my contribution to a challenge from Moseplassen
(link in the grey text above)
showing a favourite yellow flower.
I link to Maleviks Saturday Show off as well. 

Løkblomstring a la småfrøkners morgenfrisyrer

En Fritillaria Imperialis Lutea 

er mitt bidrag i
Moseplassens X-faktor-konkurranse 

- denne gang med gult tema (lenket)

Hele planten har en uvanlig og morsom fasong.

Omtrent som et bustetroll og småfrøkners morgenfrisyrer,

for å være helt ærlig... (hi-hi)

Med det samme man er inne på ærlighet,

er lukten av fritillaria 

ikke akkurat blant de 

behageligste blomsterduftene, 

rett og slett en ganske markant løklukt 

allerede før blomsterknoppen åpner seg, 

men såpass må man tåle for å pynte opp 

med denne løkplanten som settes om høsten. 

Pass forresten opp for liljebillene, 

de lar seg dessverre ikke avskrekke av løklukten.

Bildet mitt ovenfor er også vist i et tidligere blogginnlegg:

Liljebillenes inntogsmarsj... latskap straffer seg (her)

***

My photo above is photographed in our garden.
It is my contribution to a fun competition at Moseplassen.
This is a challenge for garden bloggers and others 
to show favourite flowers by colour.
Previously shown: PINK & BLUE,  
Next to come: WHITE  RED, LILAC, ORANGE and OTHERS 

Eksotisk Mandagstema # 47 med solsikker

Med dette bildet hekter jeg meg på et eksotisk Mandagstema # 47.

Dette eksotiske landskapet med åkre kantet av solsikker langs en stille gårdsvei, er fra egne trakter her i Norge. Jeg oppdaget og fotograferte motivet for få år siden, en herlig, solfylt og varm sommerettermiddag, så nær som en drøy gangavstand hjemmefra. Det ble flere småturer hit for å nyte det middelhavsinspirerte innslaget med mengder av solsikker den samme sommeren disse stod til pryd. Til min skuffelse har ikke bonden gjentatt sine vakre blomsterdyrking senere. Men, på en og annen tur utenom allfarvei, har jeg gjort lignende gledelige oppdagelser. Antagelig har noen norske bønder fordelt restene fra vinterens fugleforing til vakre og eksotiske rammer langs åker eller innkjørsel. Et utrolig vakkert og eksotisk innslag, også her nord. Men, en vakker dag retter vel noen pekefingeren og påpeker at det strider mot stedsegen norsk natur - og så blir solsikkene like plutselig svartelistet som lupiner og annet.

En tidlig lørdag formiddag passerte vi her igjen,
også denne gang etter innfallsmetoden, men i tykk høsttåke....

Håpet var å få et sjeldent glimt av rådyr... Jammen klaffet det! 

To flotte rådyr, en hunn og en hann med gevir, poserte for oss - en lang stund,

som silhouetter mot tåkehavet.
Det hadde vært ypperlig anledning til usedvanlig fine fotomotiver,
men dessverre dessverre, kameraet lå igjen hjemme!

Bildet av det samme lanskapet med solsikkene ovenfor,
minner meg om vakre og solvarme toscanske landskap mellom Firenze og Siena ... 

Det begynner å bli lenge siden jeg var ute og fartet nå. Min favoritt i studietiden var Italia.
Nå finner jeg ikke mulighet til langfarting, med pakkenelliker og unger,
nyutviklet flyskrekk (hvorfor så jeg den filmen?!!)  og gamle, skrøpelige mormor
som ville ha blitt sittende alene igjen hjemme.

I pakt med tiden vi lever i, er status på skolen selvfølgelig blitt eksotiske reisemål,
til den motsatte side av kloden, helst fire ganger årlig;
uker i Asia eller weekend i Dubai er nesten obligatorisk...
Selv har vi såvidt krysset svenskegrensen tre ganger på dagsturer....
Men se nå bare, prøver jeg å forklare vår egen purunge skoleelev hjemme,

(en av få som fortsatt har "dannelsesreisene" til gode)

hvem er nå egentlig de av klassekameratene som vanker på kryss og tvers av kloden hver skoleferie?
Matcher det tilfeldigvis unger som får "plaster på såret" når foreldrene har skilt lag?
Min private lille analyse tyder i den retning, ihvertfall i vår skolekrets.

Selv synes jeg borte er bra, jeg lever for tiden greit på minner,
og haven hjemme er en ypperlig erstatning!
Men det blir for "gæli" når ungenes selvfølelse, rang og status i barneskoleklassen
blir avhengig av eksotiske reiser.

Sorry, hvis noen voksne leser dette og tar min lille analyse ille opp...

Men klassekamerater kan få det ganske strevsomt av statusjag som foreldre og naboer nører opp under.

Bildet er som vanlig fra min fotosamling og ble fotografert for en liten håndfull år siden.

Jeg har brukt bildet tidligere i en helt annen sammenheng,

og har hentet derfra, fremfor å lete frem originalfilen, i mitt fotoarkiv på en annen maskin.

This picture above is from our Norwegian surroundings,

allthough it seems to be much more exotic and Mediterranian-like. 

Himmelsk høstløv, kastanjer, troll og gode dufter

Enorme bjerketrær med høstlig preg i trolsk, vernet skog

  Det var i løpet av 

           en spennende

oppdagelsesferd 

i vernet skog i fjor,

ungene og jeg gikk under disse kjempemessige bjerketrekronene,
en praktfull oktobersøndag... 

Vi oppdaget noen store, mystiske 

og dype søkk i bakken 

der inne....

Nesten helt sikkert, må det vel ha vært 

digre fot- eller sittespor 

etter ekte skogtroll! 

Et par av den yngre garden kikket seg over skulderen 

og ville aller helst gå forrest,

på vår vei hjemover...

Høstlig bregne med lett "sukkerdryss" av sne, den 22. oktober ifjor i vår have

Høsten lukter godt, synes jeg! 

Og spennende.

Jeg liker den søtlige lukten av høstløv og høstskog.  

Høstens omskiftende vær, gyldne utseende

og sterke dufter 

trigger fantasien.

Selv når det er grått og dystert, 

blir omgivelsene mye mer spennende,

liksom litt middelaldersk

(som da svartedauden herjet...)



Noen slags vær lukter
forresten bedre, enn andre.

Jeg kan huske en spennende, annerledes,

litt dyster og grå høstdag, fra jeg var liten.
Jeg husker de spesielle
luktene av løvet og været,
og en dag utenom det vanlige.

Øspøsende regnvær,
av typen heldagsregn,

akkompagnert av  

duggete kjøkkenvinduer, 

god middag med brun saus, hjemmelagede kjøttkaker,
poteter (tråkket som 
traktorspor med gaffel) 

og vakkert røde (men 
akk, så bitre) tyttebær.

Mens min mamma startet med middagsforberedelser,

kjørte min pappa en tur
i regnværet med oss ungene,

til Akershus festning
for å plukke kastanjer.

De blanke, brune kastanjene ble betraktet omtrent som gull!

 Vi kjente ikke til et eneste kastanjetre i vårt eget nabolag.

Fangsten fra festningen ble spart i mange år etterpå.
Også duftene da, som ble lagret i min hukommelse!

Tenk at dufter kan feste seg til hukommelsen
og ligge passivt og godt gjemt i bakhodet i årevis.

Det kan være helt spesielle og gode dufter,

som vekker til live gode minner,
fra en begivenhetsfylt høstdag,
eller kanskje en liflig såpeduft som kan huskes fra barndommen.
En liten duft som kan vekke følelser og minner, etter mange år.

En sjelden gang, drar jeg kjensel på en god, lett parfymert duft som passerer meg.
Den kan jeg minnes fra barndommen.
Jeg elsker den, snuser inn med velbehag,
men jeg vet stadig ikke hva den egentlig kommer av.

Den påminner om min mamma fra jeg var bitteliten.

Kanskje det er en gammeldags såpeduft eller et vaskemiddel...

Er det ikke rart, at minnet om duft kan sitte lagret i årevis

langt bak i hukommelsen og i sansene våre?

Innlegget lenkes til Himmelsk # 56 hos Petunia
og en utfordring fra bloggen A Southern Daydreamer: Outdoor Wednesday 10/26
This blog post is linked to Himmelsk # 56  & Outdoor Wednesday 10/26

***
I love the scents and atmosphere during autumn.

I do remember one particular rainy day from my childhood..

Above all, I remember the scents of yellow, wet leaves on the ground

when we were looking for chestnuts in the surrounding park 

of the medieval fortress 
 Akershus festning.

I find it most interesting to experience, that scents 
being a part of our surroundings,

may be collected and occure over again in our memories, 
suddenly to wake up and make us remember

days and scents from years behind, and previous happenings in our lives.

The fern plant with a little snow, that is shown above 
is a photo from our garden October 22.nd, last year
The other photo is from a protected forest/wood nearby.
The kids and I were looking for real Norwegian trolls!
We did discover a couple of huge patterns
quite close to these old, tall and golden birch trees...
presumably made by troll's feet!

Liljebillenes inntogsmarsj... Latskap straffer seg!



Fritillaria Imperialis Lutea - med rød liljebille



For en tid siden kjente jeg lukten av denne,

fra et av bedene i haven vår.

Det var altså ikke lukten av en rød liten djevel

i en liljebilles forkledning, som jeg hadde kjent, men veksten av årets nye Fritillaria Imperialis Lutea.

Til tross for en uventet og (etter mitt syn)
mindre delikat løklukt fra den knallgule
blomsterveksten, hadde jeg likevel stor glede av fjorårets Fritillaria.

Løkblomsten stod flott, svært lenge og var et både gøyalt og kuriøst innslag i vår have.

En ditto nr. 2 dukket (til min skuffelse) aldri opp fra bakken, hva nå det skyldtes (visstnok ikke helt uvanlig).

I år har hittil ingen Fritillaria, tre blomsterløker

av samme type, nådd så langt som til blomstring.

Heller ikke noen andre liljer har åpenbart sin skjønnhet her hos oss - med unntak av en Keiserkrone,

som blomstrer flott i gnistrende oransje akkurat nå,

mellom ris av Mjødurt og en hyggelig gråstenstrapp,
som har stått i midtre del av haven
fra fordums historisk tid, det vil si, omlag et halvt hundreår.
*



På forsommeren ifjor var det lettere å finne tid og anledning til å gå på jakt,

etter en og annen freidig, liten rød liljebille 

som våget å tråkke og knaske rundt på mine blomster. 

Det har ikke vært like greit i år. 

Jeg har dessverre også vært litt for medfølende med billene -
en og annen vakker og tilsynelatende uskyldig rød bille
kan vel få skånes for bøttemassakeren, for denne gangen. Det var vel ikke sååå travelt å jakte...

Kan man overhode unnskylde en slik naiv eller optimistisk tankegang,
annet enn som idealistisk nybegynnerfeil?

**

Utløst av tirsdagskveldens herlige, flyvende blåbærbrødskive på avveie, 

som vippet, med en slags katapulteffekt, ned fra tallerkenen 

og landet med oppsiden ned i et lite fang med splitter ny sommerkjole...

Så ble altså mor gitt anledning (eller egentlig oppfordret) til å avreagere litt
og rusle ut i haven, for å plante en nyinnkjøpt Hortensia
(og tiden trakk ut, så når anledningen først bød seg, ble mye annet gjort i tillegg)

Far vasket blåbærflekker

(blåflekker er jo ofte en real utfordring å bli kvitt,

hvis de ikke lynkjapp skylles av med glovarmt vann, før flekkene rekker å tørke inn!)

og han styrte kveldens leggeprosedyrer for alle små, på eget initiativ og alene (takk, takk!),
dermed fikk blåbæruhellet en tilfeldig og vellykket sideeffekt
med mors anledning til å vake rundt i haven, på egenhånd, i kveldingen.
Det bød nemlig på uventede resultater...

**

De røde liljebillenes totale skadeverk ble oppdaget,og for noen herjinger!

En hel rad med liljer kunne rett og slett bare klippes ned, bare stilkene stod igjen

av det som skulle ha vært til fin pynt bakerst i det ene, dype bedet. 

Dagens lærdom ble ihvertfall:  

aldri mer å sette liljer så langt inn i bedet 

at det blir vanskelig og tungvint å fange de små røde djevlene!

Årets første blåbærbrødskive

var forøvrig med selvplukk, fra haven!