Jeg kan huske
opplevelsene
fra jeg var liten jente......
Noen få minutters selskap av en kjælen eller leken lånepus
var som et helt lite eventyr.
Småbarn kan "leve lenge på" gledene, opplevelsene og minnene
som følger med en forbipasserende pus.
Vakre skapninger er katteskinnene også,
men sannelig også infame, uoppdragne og rampete,
etter mitt syn nå.
For hvorfor kommer dere, alle pusekompiser og -frøkner, egentlig så ofte innom hos oss?
Bare for å gjøre deres fornødne?
Dere lusker forresten ikke bare rundt i slike ærender,
men også for å jakte og faktisk fråtse i våre små venner!
Jeg har sett dere, liggende der på lur, like under foringsplassen til fuglene.
Jeg har sagt det til dere katter før, og jeg gjentar:
Smågnagere er absolutt greit å spise, men småfuglemat og dobesøk er FY hos oss,
vennligst husk det heretter!
Som mamma og ryddemannskap er jeg møkk lei (for å si det rett ut)
av å skrape og skure klinete katteskitt av sko og støvler,
etter ungenes små vandringer og glade lek omkring i vår have.
Som da husets minstemann var ute på en av sine første oppdagelsesferder,
stabbene omkring på egne ben, i splitter nye og fine vintersko - som ble overøst med katteskitt.
Eller nå sist, rett før helgen, under ungenes glade lek og basing
i spennende hauger med nedfalt løv...
Jommen sa jeg spennende hauger!
Leken ble brått avbrutt, den ihvertfall.
Lek og latter går over i fortvilte vræl og gnistrende vrede,
hver gang vi oppdager og må slite med å fjerne
lure nabokatters etterlatenskaper fra vårt skotøy.
Gjør kattepusene det samme hærverket hjemme i egen have, kanskje?
Eller oppfattes det som noe moralsk forkastelig?
Kanskje matmødrene deres har noen triks,
for at dere skal gå over veien i slike ærender, over til nabohavens gressplener?
Pepper for eksempel,
ihvertfall ikke salmiakk,
eller var det eddik som har motsatt effekt,
i hvertfall når det gjelder skvetteflekker?
Kattekliner - kjerringpiner
er forøvrig et gammelt ordspill jeg har hørt av min mor.
Mannfolk som koste med katter var ikke sympatiske og snille, betydde vel det
og jeg kikker faktisk mistenksomt i deres retning.
Min morfar var en kjekk, snill, skikkelig og grei kar, med egen have og mange nabokatter...
Jeg syntes det var riktig ille, når jeg fikk høre at min morfar ikke likte katter,
han var litt sint på kattene og syntes rett og slett de var smiskete og falske.
Jeg antar at de kattene han hadde rundt seg i nabolaget var av den uskikkelige typen,
som foretrakk å ha det pent og rent hjemme hos seg selv,
og overlot til naboene å rydde opp!
Freeeeeeeees!
Forresten, så kan jeg varmt anbefale barnboken
Felix, Felix - en kattehistorie (forfatter Hanna Johansen).
Boken leses høyt her i huset,
for n'te gang før sovetid for småtrollene (og de litt større skoletrollene),
etter deres eget ønske og mammas velsignelse, denne gangen også.
Vi får et interessant og levende innblikk i verden, presentert ved katten Felix.
Men, vi liker fortsatt ikke å få katteskitt på oss...
***
Jeg hadde tenkt lenge på å skrive om dette allikevel,
men kan jo benytte anledningen og lenke dette til
en artig utfordring fra bloggen Alt som er vakkert.
**
This is not my own cat, but a visiting one.
One of those that makes mess in my garden, now and then,
by using it as a toilet.
Now and then my children and I jump into the cat excrements,
while we're playing around in our garden.
Later, we get a lot to do by cleaning the stuff off our shoes and clothes.
Cats are indeed beautiful, but their habits in my garden annoys me.
This blog post is linked to a challenge from
having Memories from the childhood as a topic for 'Mandagstema'
