 |
| Majestetiske bjerketrær tett inntil elegante gamle diplomatbygg på Frogner |
 |
| Her ved Vestkanttorget fant jeg et veldig hyggelig og blomstrende gatehjørne.. og en knøttliten "hengende have", en dekorativ smijernsbalkong, like ovenfor. |
Noen opplevelser som statist i historiske øyeblikk Den 28. september 2012, gikk jeg en tur i byen igjen, delvis i det samme området som vist på mine fotografier her. Jeg var tilstede på Slottsplassen, bare et fåtall mennesker var der samtidig med meg. det var dagen for en prinsesses aller siste ferd fra slottet. Det var prinsesse Ragnhilds begravelsesdag, kongens eldste søster, en ekte prinsesse. Førstefødt uten å få dronningtittel, eneste person som er født på slottet - ifølge de som vet. Første kongelige som i moderne tid giftet seg borgerlig, en norsk prinsesse som bodde på den andre siden av kloden.. Det var ikke ønsket begravelse på statens bekostning likevel påfallende lite oppmerksomhet fra forbipasserende. Bare en ganske liten bilkortesje fulgte prinsessens båre, da den ble kjørt ut fra det kongelige slott i Oslo, til prinsessens siste hvilested i Asker. Jeg senket kameraet da de svarte bilene passerte, av respekt for situasjonen Stod der ganske alene og nikket med respekt mot de eldste kongelige - kongen og hans yngste søster. Under den vakre høstsolen denne dagen, må jeg innrømme at det var en underlig opplevelse. Man ville forventet en helt annen situasjon foran slottet, i et slikt historisk øyeblikk. Jeg husker en annen kongelig begravelsesdag fra noen år tilbake. Det var en grå vinterdag da kong Olav skulle begraves, en gang den første lille prinsen i det moderne og selvstendige Norge, etterhvert far til prinsessene Ragnhild og Astrid og vår nåværende kong Harald. Det var en meget høytidelig markering den gang, der rekker av uniformskledte gardister og prominente sortkledte gjester fra inn og utland, fulgte den kongelige båren i langsom prosesjon til Chopins alvorstunge og mektige sørgemarsj tror jeg det var. (musikkeksempel er lenket - riktignok ikke militærparade, men på piano) Jeg overvar sørgehøytideligheten utenfor Stortinget, nær Stortingspresidentens balkong mot Karl Johans gate, senere ved broen over Kongens gate til Akershus indre festning. Det var historiske dager og kvelder, et vell av lys ble impulsivt tent i sneen på plassen foran slottet. De færreste kjente kongen eller hadde noen gang sett ham. De aller fleste assosierte vel kongen med den gamle mannen med hatt, som hver 17. mai.- høyt der oppe fra slottsbalkongen - vinket til oss skolebarn som passerte i nesten endeløse rekker av 17.mai-tog Det opplevdes nesten som om hele Norges bestefar var gått bort, den vinteren i 1991. Den kongelige familie hadde engang vært som nasjonale ikoner spesielt i årene omkring annen verdenskrig. Kongebarna hadde vokste opp som det norske folks maskoter. Portretter av kongelige hang oppe, på fremtredende plasser i mange norske stuer. Gamle mennesker kan fortelle om dette fra yngre dager, slik også fra min mors barndom, hjemme hos min mormor og morfar. Så veldig anderledes alt er blitt i våre dager Oslobildene her fotograferte jeg høsten 2010 Nedenfor kan du lese flere personlige inntrykk fra nyere Oslohistorie. | ||||||||||||||
 |
| Velvillig villvin og småsøte "hengende haver" kan sees oppover veggene på Skillebekk/Frogner |
 |
| Moderne former preger Aker brygge |
 |
Rådhusplassen med utsyn mot Honnørbrygga og små øyer innerst i Oslofjorden. Jeg kan huske at plassen var okkupert av byens gjennomkjørende biltrafikk! Knapt noen fotgjenger våget å nærme seg plassen da... Etter mørkets frembrudd, på sene hjemreiser etter søndagsturer, kjørte vi bil tvers over Rådhusplassen. Der førte den eksosfylte hovedveien gjennom Oslo. Et stykke gikk veien parallelt med togsporene - som endte ved Vestbanen, endestasjonen for alle persontog til hovedstaden, vestfra. På motsatte side mot sjøen, lå de høye murene rundt Akers mekaniske verksted. Der Aker brygge ligger idag, sperret murer både utsikt og adkomst til fjorden. Hvis vi var heldige, møtte vi rødt lys og fikk en mulighet til å bremse opp et øyeblikk ved Oslos sjøside. Kanskje fikk vi kikket litt ekstra på seilskuten Christian Radich. Det stolte skoleskipet lå iblant fortøyd ved Honnørbrygga, og noen ganger foran Akershus festning. Rykter hevdet at skuten hadde vært med i 1970-tallets store tv-serie: Onedinlinjen. Kjøreturen fortsatte mellom bryggene langs sjøen og de høye murene til Akershus festning. Blant få muligheter Oslofolk og besøkende hadde til å ferdes der, var å passere i bil, sammen med all annen travel trafikk gjennom byen, i rask takt med skiftende trafikklys. Der måtte vi krysse togskinner og se opp for forbipasserende godstogtrafikk. Vi småtasser i baksetet syntes det var ekstra spennende når vi kjørte langs de små togtunnelene som forbandt Øst- og Vestbanens godstrafikk, like under murene til den gamle festningen. Nå er slike minner blitt Oslohistorie. Bygartnere og turister er de fleste som ferdes foran rådhuset nå, i behagelig tempo... (Ja, forresten, også noen skatere i høyt tempo utfor rådhustrappene og konsertgjengere til VG-listen) Dette innlegget fra min første blogghøst er her resirkulert med noen tilføyelser som bidrag til utfordringen Mandagstema - HØST i oktober 2012. |
