Herfra og til evigheten. Himmelsk # 48

Først og fremst -

Hjertelig - hjertelig takk, for alle hyggelige kommentarer om mine flaggermusbilder! 

Det er "skrekkelig" gøy og trivelig å lese tilbakemeldinger fra dere alle : ) 

Lange og travle dager med jobbing, reisetid, sykebesøk og skolestart, legger bånd på mine egne aktiviteter.

Denne gang har jeg likevel tatt frem et bilde av høsthimmel, utsiktsbilde fra vår have.

Innlegget lenkes til Petuniabloggens ukentlige himmelske utfordring # 48

Bildet er fotografert på nøyaktig samme tid av året som nå, den 31. august...

Ifjor, tenkte jeg at bildet måtte være fra. Men, hukommelsen kan jammen være lur!

For tenk det, etter å ha kikket en gang til på datofeltet for dette digitalbildet,

ser jeg i skrivende stund at bildet faktisk er åtte år gammelt!

Hjeeelp, som tiden flyr...

Åtte år - for et skolebarn virker det som en hel evighet.

Kan du huske hvor store og voksne de var, de som gikk bare et par-tre klasser over oss?

For ikke å snakke om de som var åtte-ti år eldre, de hørte jo til en annen verden.

Russen lekte, og gjorde tøys og tull, selv om de var voksne. Mens 22-åringer var nesten "satte"...

Etter skoletiden jevnet det seg mer ut, vi ble liksom jevnaldrende med mange flere.

Så gikk noen flere år, mange etablerte seg med jobb og familie, mens andre studerte videre.

Klassefest og jubileum etter enda flere år viste økende variasjoner

mellom tidligere jevnaldrende.

Noen fra klassetrinnet møtte ikke opp til jubileumsfeiring, de ville slett ikke måles i bragder.

Ved første gjenforening lå livets store og målbare enheter, som eget hjem og barn,

fortsatt uprøvet foran noen av oss.

Ved neste jubileum "steilet" veletablerte klassekamerater over jevnaldrende

som hadde gjort alt i omvendt rekkefølge og nettopp var kommet i etableringsfasen.

I jobbsammenheng utviskes vanlige aldersskiller, man blir del av en voksengruppe.

Brått en dag, kommer fornemmelsen av at yngre og fremadstormende kolleger

puster en i nakken...

Noen arbeidsplasser har et "ungt miljø", mens andre kan ha to-tre generasjoner av kolleger.
Nesten umerkelig forflytter man sin egen posisjon,

sakte men sikkert, fra en aldersgruppe til den neste.

Så går det noen umerkelige år, kanskje så mange som åtte eller ti...

Nye kolleger kommer til og noen nykommere, ankommet etter en selv, har allerede tatt et steg videre.

Plutselig opplever vi å sitte der, midt i den aldersgruppen
som man nettopp tenkte på som voksne, men overraskende unge sett i forhold til alderen.... 

Tenker mine yngre kolleger det samme som jeg gjorde?

Har du forresten lagt merke til hvilken gruppe du selv hører til, i statistisk sammenheng?

Skrekk og gru, tenk noe så ille som å plasseres i samme gruppe som noen mye eldre!

Enda det var jo akkurat dette poenget som var så attraktivt, i pur unge år...

***

 I går morges kom noen av oss voksne for sent på jobb, igjen,

da ble gjenkneppede småbarnsjakker kneppet opp igjen av små fingre

og tegninger, farveblyanter og dill dall prioritert fremfor mat, drikke og busstider,

til mammas og pappas store fortvilelse, irritasjon og frustrasjon.

På badeveggen har jeg hengt opp noen strofer av en fin og tankevekkende sang

som en påminnelse til meg selv, på dager som begynner som gårsdagen. 

Sangen går omtrent sånn:

Når en morgengretten unge

slår seg vrang og rekker tunge, og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglassa veltes og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små...

Så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet

Da er det for sent å vite - det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,

og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve

midt i hverdagen og strevet

og tålmodigheten din har satt sin strek...

Du er kysten som de en gang seiler fra.

Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?

Når framtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda'n blir til sønda'n, du ber en stille bønn da

om at onga ikke våkner klokka fem.

Men Vårherre kan'ke love at du skal kunne sove

når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet.

Da er det for sent å vite.

Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

Flaggermusjakt - med kamera og pysj

Dette bildet,
og noen titalls til,
ble knipset en grytidlig morgen,
på vei inn i grålysningen

fra den blåsvarte

augustnatten.

Det vrimlet av flaggermus, kloss inn på vinduet vårt.

Fra å ligge våken
og gruble, og legge tankepuslespill med ymse logistikkdetaljer, ble jeg meget ivrig med

fotoapparatet.

Jeg begynte å konkurrere med meg selv, på hvert bilde ville jeg fange så mange

 flaggermus

som mulig! Noe som slett ikke var det enkleste, med håndholdt kamera i halvmørke og via et nedlortet vindu. Og de flyr jo så fort.

Snatringen fra kameraet hørtes forresten tydelig i rommet. Jeg knipset mange bilder, tett i tett, etter hverandre. Mine egne småtasser, som sov ved siden av, ble litt urolige av lyden. Men jeg skulle bare fotografere ørlite granne til. Stunden varte omtrent en halvtime. Så, helt brått, omtrent klokken 05.15 (norsk sommertid) var alle flaggermusene borte vekk. Kanskje de hadde fløyet i kø mot åpningen i taket like over vinduet, for å gå inn og legge seg når det ble lyst? Jeg har opplevd omtrent det samme før, enorme vrimler, som et flaggermusslektstreff, og så brått fullstendig stille. Vi har dem som nære naboer og kan studere deres bevegelser døgnet rundt i sommerhalvåret, og jeg vet at de ihvertfall, helt sikkert, ikke sover midt på dagen! Da pludres og småprates det nemlig svært så ivrig, der høyt oppe i taket vårt. Jeg lurer på hvor mange individer og familier de faktisk er, og hvor de egentlig bor på vinterstid?

Jeg har også tidligere skrevet om våre losjerende flaggermus. 

Innleggene ligger her, her og her
(Husk at du kan returnere tilbake via blågrønn adresselenke øverst i høyre kolonne)

Dette innlegget lenkes forøvrig til Petuniabloggens Himmelske utfordring # 47

Nærgående og småsøte flaggermus ...

Jeg har jo alldeles glemt å vise frem denne vesle karen!

- Å så søøøt, gjentok husets yngste avlegger, flere ganger da den ble vist frem.

Mamma er helt enig, på nært hold var det en liten, nusselig og pusete krabat,

med oppstoppersnute og store, sjarmerende ører - slett ikke skummel! 

Den hører til våre flittigste sommer- og havegjester, 

som i dette tilfellet ble foreviget mens de små bena ble tørket pent av på dørmatten.

Sant å si, så skvatt jeg skikkelig da vi møttes.
Jeg oppdaget plutselig og uventet et slepende lite vesen på gulvet
innenfor kjellerdøren, ved den gamle inngangen til huset her.

Jeg var på full fart ned trappene, en snarvei gjennom huset,
via en vaskekjeller og ut til ungenes plaskebasseng i haven...

Det var da jeg oppdaget dette lille, hjelpeløse vesenet, i lyset fra døren.

Et par dager tidligere hadde det dukket opp en diger padde eller frosk (jeg ser ikke forskjell)
like utenfor, da jeg vannet en rhododendron. Jeg trodde dette måtte være det samme.

Men stakkars, som denne "frosken" haltet, den slepte seg jo faktisk bortover kjellergulvet...

Plutselig slo det meg, at dette var da en forunderlig frosk, eller var den skadet?

Ved nærmere ettersyn, lignet den faktisk mer på våre flyvende og losjerende flaggermus!

Og gjett hva...

Et par dager i forveien var noen en smule uenige her.

For kunne klesvasken faktisk henge uforstyrret ute i sommernatten?

- Nei, var min bestemte overbevisning,
så jeg tviholder på at alle utendørs-overnattede-håndklær skal vaskes på nytt!

Flaggermusene har jo fast sommerkrypinn i taket vårt, så vi har dem nær oss hele sommertiden,
men vanligvis høyt oppe.

Men nei da, de flyr jo ikke under det lave taket ved kjellerinngangen... hevdet ihvertfall gubben.

Det hørtes ut som om han lot seg overbevise av krabaten ovenfor, da...

Tilfeldigvis ble gubben så overrasket, at han sølte kaffe utover benet sitt, stakkars ;  )

Husfruen fikk jobben med å lose den lille flaggermusen ut i friluft, til et trygt sted.

Men det gikk da greit, tross alt, ved hjelp av hanske og bøtte.

Visse sikkerhetstiltak er best, for vår venn flaggermusen kunne jo ha sykdommer

og skarpe tenner.....

Den vesle stakkaren hadde antagelig overnattet innendørs sammen med oss, natten før.

Forvillet seg inn, via kjellerdøren mens den stod åpen...

Barnålen ved siden av - og mellom - det fine akantusmønsteret på gummimatten øverst

gir en pekepinn om størrelsen på den lille krabaten.

Det må vel ha vært en unge som kom på besøk, flaggermusene virker i allefall større

når de flyr utenfor vinduene våre, noen centimetre unna, med utstrakte vinger.

Innlegget lenkes i etterkant til Petuniabloggens Fotokalenderutfordring for august 2011. 

Hva galt har jeg gjort? Syrinhortensia

Jeg kjøpte en Syrinhortensia.

Men den ser dessverre ikke slik ut.

Denne vakre og rødmende utgaven

har noen andre stelt med.

Jeg har smugtittet på denne busken ved flere anledninger, 

tatt en ekstra rusletur

og liksom tilfeldig kikket på den,

eller kjørt en omvei i forbifarten,

for å se om busken stadig så ut
omtrent som dette,

ett og to år etter at jeg fotograferte... Ja da!

Og for å se om de brune blomsterstandene blir kuttet,

så snart busken er avblomstret. Nei!

(ikke før langt ut på våren, i tilfelle, men jeg får nok ta en ny liten befaringsrunde)

Jeg gikk til innkjøp av en lignende buskvekst en høst...

Vanilla fraiche var det vel den het, lekkerbiskenen.

Busken hos oss spiret så optimistisk, våren etter at den ble satt i jorden.

Men så, tenkte jeg, den skal vel friseres litt, sånn på vårparten. Hmmm!

Og kanskje kunne jeg prøve om de avkuttede delene fikk blader og røtter... Ja!

Men så kom tidstyvene, og skyggene, og tørketider, og flere fraværsperioder..

De avkuttede delene rakk aldri å etablere seg på nytt voksested, 

jeg drøyde muligheten for lenge...

og gubben vannet ikke mine nye investeringer i mitt fravær.

Hovedbusken utviklet seg til en pygmé 

den kom knapt nok med en håndfull blader året etter, og slett ingen nye blomster.

Enda mindre vekst ble det året deretter.

Men, jeg oppdaget da sannelig et lite blad, her om dagen!

Kanskje det kan være et lite bitte lite håp, der nede i bakken?

Ugjenkallelig nærmer de harde realiteter seg

  

Sommeren er over for i år.

Slik vil deler av vår have se ut, om bare fire-fem uker...

(Senere tilføyelse: Jepp, farveprakten er allerede på retur pr. 1. oktober)

Det er på høy tid å evaluere og rydde i fotomapper.

Jeg kikket innom samlingen av potensielle bloggbilder...

Den bærbare pc-en jeg bruker til blogging har nemlig fungert usedvanlig tregt i sommer.

Det har påvirket lysten til å blogge - ved siden av andre og mer alvorlige faktorer selvfølgelig.

Enten har det blitt null blogginnlegg, eller som en nødløsning blogginnlegg uten bilder.

Den situasjonen mistrives jeg med, når jeg har så  

mye jeg har lyst til å vise dere.

Egentlig ligger en god del for mange bilder på vent

(selv i en utvalgt brøkdel av mitt fotoarkiv)

ymse bilder av typen "kanskje" og "kommer sikkert til nytte en vakker dag".

**

Jeg fikk forøvrig en kraftig vekker, da jeg fant igjen høstbildene ovenfor.

Bildene ble fotografert 25. september og 1. oktober ifjor.

Tenk at om bare fire-fem uker, er vi kommet like langt som dette,

med sprakende høstfarver og frostnetter.

Sommerhalvåret har gått altfor fort, i år igjen!

For tiden diskuterer jeg med ungene, om behovet for mer påkledning

i forhold til for bare et par uker siden.

Det gjentar seg hvert år.

Ungene kjenner ikke på været.

De ser ikke på kalenderen.

De hører ihvertfall ikke på mamma.

Og så kommer de første forkjølelsene...

Velstelt hage øker boligverdien!

En av tre svensker mener at

hagearbeid kan være en irriterende tidstyv...

(tro det eller ei!)

Undersøkelser fra vårt nære naboland i øst 

vitner likevel om en verdiøkning på mellom 13 og 15 prosent
for en bolig med velholdt hage

Dette skal høres riktig ut, sett med norske øyne også. 

En artikkel i Aftenposten omtaler dette her

Keep on with your garden work!

You are in fact investing money by doing it.

Livsfarlige blomster ved barnepark

En lokal botaniker tok straks affære da han oppdaget hva som vokste rundt ungene som lekte i parken.

- Innfødte i Amazonas´jungel dypper pilene sine i planten for å drepe aper i trærne. 

Før apekatten treffer bakken er den død. Dette er en av verdens absolutt mest dødelige planter, 

sier botaniker Thomas Gudgeon.

Tegn på forgiftning av denne planten kan være:
hjertekomplikasjoner, muskelsvikt, kvalme, oppkast, diaré, utslett og ekstreme magesmerter.

Dette skriver www.abcnyheter.no her

(artikkel oppdatert 05.08.2011)

***

Det norske helsedirektoratets oversikt over giftige planter 
finnes her
NB listen er ikke fullstendig! Ta eventuelt direkte kontakt med -
Giftinformasjonen tlf. 22 59 13 00 for informasjon om giftige eller ufarlige planter!