Den gamle gravstenen ble pusset opp - det er blitt riktig bra.
Jeg er der ofte, senest i går,
minstejenta fikk tenne lys for mormor,
i skumringen, da er det spesielt stemningsfullt.
Kirkegården er blitt et fint sted, et ekstra haveanlegg for meg.
Vi trøster oss med at mormor-engelen ser oss særlig godt akkurat der,
vi småvinker og smiler til henne der opp hos stjernene.
Jeg håper på lysere dager, for meg og mine fremover.
Det har vært et utfordrende og uvanlig tungt år på mange måter
Måtte vårt "annus horribilis" snart snu til det bedre.
Det har vært mye å streve med gjennom hele året som nå går mot slutten.
Mitt overskudd er tappet.
Vårens frosne rør har jeg skrevet om tidligere, utrolig at det varte til St.Hans.
Rydding av dødsbo kommer ved siden av, alt for sakte mener noen...
All forunderlig kontakt med gravstensfirmaer kunne vært et kapittel for seg,
seriøsitet er visst et fremmedord - den bransjen burde vært under lupen.
Nesten utrolig, hvordan opplagte - skriftlige - bestillinger kan glemmes og misforstås,
bli uker forsinket, i flere vendinger. Omsider fantes en seriøs aktør og resultatet ble bra til slutt.
I tillegg kommer alt byråkratiet som følger, papirmøller, purringer og diverse triste overtramp -
"vi mener boet må være slik", vil tilføyer en null - uten å undersøke forholdene.
Senere tilføyelse fra romjulsdagene: Som om ikke nok var nok...
Knapt nok ferdig med et mistrøstig innlegg,
med forsiktig optimisme og håp om at situasjonen snart må snu;
men det er ikke fullt før det renner over, sies det...
To dager før julaften måtte hektisk jule-innspurt vike,
for nedrigging og flytting av ymse, pga. vindblåste, skakke trær...
Bildet ovenfor er hentet fra mitt arkiv,
en vakker detalj fra et gammelt gravmonument på en gammel kirkegård.
Det kan være en opplevelse å besøke gamle gravplasser,
å se vakre monumenter, gripende og underlige innskripsjoner og vakker beplantning.
Noen gravlunder er nyanlagte og uten lang forhistorie,
men mange steder er gamle gravmonumenter blitt en saga blott
og tapte minner fra en svunden tid, etter massiv utskifting.
Alle graver som ikke er fredet spesielt kan slettes etter 20 år,
om ikke nye festeavgifter betales av interesserte (slektninger).
Sørgelig med det vakre og historiske som blir borte eller standardiseres.
Noen steder er flotte og vakre monumenter, som på dette bildet, heldigvis bevart fra fortiden.
De var vanlige på 1800-tallet, men var ikke standardutgaver for folk flest.
I samme periode som noen fikk påkostede gravminner,
ble andre med liten inntekt, og liten eller slett ingen formue, gravlagt med helt enkle trekors,
gravminner som for lengst er blitt borte.
Plassmangel har også vært et overbevisende argument i vårt grisgrendte land.
Elegante blankpolerte, sorte gravmonumenter, noen utstyrt med vakre, hvite relieff i medaljonger,
ble en tid erstattet med "hypermoderne gråflekkete A2-formater",
av omtrent samme stentype som et tusentalls trappeoppganger i vårt land.
Der vi bor finnes fortsatt interessante og vakre gamle gravminner, kanskje ved tilfeldigheter,
jeg håper det får fortsette slik - for lokalhistoriens og vår opplevelses skyld.