Med hjemmeavlet juletre, hjertegode nisser og halvtomme kakebokser

 Min hjertegode

gammelnisse 

får ligge og hvile 

denne julen (også)

trygt bortgjemt 

i en julepyntkasse, 

sammen med annen pynt 

av den mer ømtålige sorten.

Små, nysgjerrige fingre 

vil nemlig svært gjerne undersøke, 

forholdsvis grundig...

alt det fine og rare 

som mamma henter frem.

Min blide og gode gammelnisse

ble min etter en byttehandel  

med eldre søsken i barndommen.

En mer moderne nisse 

var nemlig da på vei inn i huset.

Gjett hvem som ble sittende igjen 

med den aller-aller koseligste gammelnissen!

Når jeg nå ser på godnissen min,

iler en herlig følelse ved hjertet mitt.

Det kjennes nesten som en deilig forelskelse!

For å unngå

risikofylt glattkjøring

på lillejulaften kveld... 

ble vårt nydelige juletre denne gang hentet (les: ofret) 

fra vår egen have!

En uventet men hyggelig forsinkelse, satte en stopper for vår planlagte juletrehenting i kveldsmørk skog, lillejulaften ettermiddag/-kveld. 
Vi hadde opprinnelig tenkt oss en hyggelig reprise fra i fjor. 

Forrige gang var hele vår lille familie, på stemningsfull skogtur, med lykter i mørket, sent på lillejulaften,  

en liten halvtimes kjøretur hjemmefra, 

for å hugge lovlig av en egen juletresamling på rot. 

Dette året, hadde jeg allerede så smått lekt med tanken om å vurdere alternativer til juletre

i egen have.  

Den endelige avgjørelsen ble kort og brutal, og effektuert med blandede følelser sett fra undertegnedes ståsted...  (Alternativet var risikokjøring på svingete, uoversiktlig vei og isete føre i bekmørke, med mor, far, tre unger og mormor.)

 

Det utvalgte treet har gitt skjerming, ly og le for smånissenes badeplass i vår have på sommertid. 

Det kunne forresten også gjerne fått stå til pryd noen flere år.  

En slags trøst, er det i alle fall med et ordentlig fint hjemmeavlet juletre,

og forresten så står juletreplassen nå ledig for nyanskaffelser!

Etter en noe haltende inngang i adventstiden i år - som i fjor,

(som nevnt i et tidligere blogginnlegg lenket her)
måtte en god del forbli halvgjort for denne julen.

 De tradisjonelle syv slag i dekorative kakebokser
rakk vi ikke dette året (heller). 

Det er fortsatt litt usikkert om jeg burde si 

dessverre, eller heldigvis til akkurat dette. 

  Årets favoritter ble likevel deilige, 
 rosa smågriser av marsipan,
utformet av husets "Mamsen og Lillegutt".  

Dertil blant annet et meget vellykket førsteforsøk  

på såkalte "Brune pinner" 

(Mor selv hadde hørt fristende omtale av sistnevnte, 

av en trivelig Telemarksrøst på Nitimen ifjor, 

og pinnene viste seg 

å være adskillig mer delikate og velsmakende, 

enn hva kakenavnet tilsa!)   

Ferdigkjøpte pepperkaker gjorde forresten

også god nytte i nødens stund,

ved siden av et par kakebrett kjevlet av ferdigdeig!  

Smånissene her i huset synes det er like stas å pynte, 

som å steke og spise...  

Jeg hørte forresten Statsministeren vår snakke varmt 

for den samme lettvintløsningen, i radioen en gang!  

I år ble det hverken Berlinerkranser eller kokosmakroner hos oss,

 og det var utsolgt for ferdig kransekakedeig i butikkene, 

men vi rakk likevel å lage krumkaker, snipper, risboller og opphakkede aprikoser med smeltet hvit sjokolade! Mmmmmm!

**

Nedenfor vil jeg fortelle litt om fjøsnissen Ulv 
og Blåtimen på julaften.

Da tasser nemlig små nisser omkring i vår have....

Denne julen har ferdigpepperkaker blomstret i all sin prakt

Slik jeg ser saken akkurat i disse dager, må mitt - kanskje viktigste - nyttårsforsett 

bli å starte med utvelgelse, fremhenting og innpakking av forlengst innkjøpte julegaver

 før Blåtimen setter inn 

hver kommende julaften ettermiddag.  

Da er det nemlig akkurat riktig tid for å sette ut grøt til nissen!  

(fortsettelse følger nedenfor...)

Våre egne smånissers lille nissestol 
har hatt navnet Truls, fra gammelt av, 
helt siden deres farfar brukte den, for over 80 år siden!

Det er nok en 

tradisjonell og gammeldags norsk nisse 

som tusler her ute, 

i haven vår...

For å undersøke om (og når) nissen er kommet, og om han virkelig spiser av grøten vi har satt ut til ham, hender det at både voksne og husets yngre garde lurekikker med iver og spenning, ut mot den fakkelbelyste havebenken utenfor

  kjøkkenvinduet... 

Vi har faktisk sett smånisser sitte der ute! Det kom besøk i år, som ifjor og året før der; i år var det til og med spor i sneen, etter nissen - 

eller var det egentlig reven som hadde tasset rundt? 

En av våre håpefulle bemerket i år at sporene hadde hatt merker etter tær, mens nissene har jo støvler! 

Nissene som rusler rundt i haven vår er omtrent så store som en treåring, eller som et kjempestort kosedyr, pussig nok. 

(Ungenes mormor lurte en gang på om vi hadde alliert oss med en nabo, hi-hi, han måtte i såfall vært liten!) 

Han må sikkert være minst 200 år gammel, vår småvokste middagsgjest! 

...omtrent som nissene vi har lest om 

i Frid Ingulstad og Svein Solems 

fantastiske bok om "Nissen; Den norske nissens forunderlige liv og historie"

Visste du at nissene har en gjennomsnittlig levealder

på 275 år, og at de i oldtiden hadde værhår som dyrene!?

Noen steder glemmer de faktisk å sette ut grøt på julekvelden.  
Da gråter nissen høylydt og overveier å dra sin vei. 

Før i tiden hjalp fjøsnissen til med alt arbeidet på gården 
og strevde fra morgen til kveld.

 En bonde som ble sint og skjelte ut nissen en gang, 

gjorde så fjøsnissen Ulv løp til skogs 
og gråt så det kunne høres over fem kirkesogn. 

Han kom aldri mer tilbake til gården etter den dagen. 

For skogsnissene er verden full av farer. 

Hvis en av dem har dårlig tid og løper bortover, 
kan reven ta feil av ham og en flaksende skogsfugl 

og oppdager ikke det forferdelige han har gjort 
før han kjenner strikkelua i munnen. 

Selv om han spytter nissen fort ut igjen, 
er det en uhyggelig opplevelse for dem begge.

Husnissen hører til smånissene. 

Når han skal legge seg, går han forsiktig rundt musefella 

mens han skuler grøssende bort på den 
og samtidig har veldig lyst på ostebiten.

Hele nissefamilien elsker å lage ablegøyer, 
selv Gamlenissen og Gamlemor er med på notene. 

Når menneskene ikke er hjemme, benytter de anledningen 

til å skli på rekkverket ned til første etasje, å leke gjemsel på kjøkkenet, 

klatre i stueplantene, særlig i store palmer, 
og å henge og gynge i pendelen på bestefarsklokker.

For nissene er rynker et adelstegn, jo flere rynker dess bedre.

Nissene har bare tolv tenner, og de får bare to visdomstenner, 

en oppe som kommer når de er 200 år gamle, og en som kommer 20 år senere, 

Hjulbente ble de under den store nissevandringen i oldtiden.

Nissene får vanligvis fire barn; tre gutter og en jente.

Derfor er det nissegutter man som regel får øye på ute i naturen.  

De har 21 fornavn som de har brukt helt siden oldtiden.

Det er de tre jentenavnene Guri, Guri Malla og Vesle-Kari, 

og de 17 guttenavnene Anton, Loke og Ulv, Floke, Åsulv og Brage, 

Vesle-Nils, Ogmund og Gorm, Knark, Kodrian og Gomp, Truls, Syver, Lurk, Luffe og Petter.

Det hender de drar på overnattingstur, særlig for å besøke slektninger. 

Da bruker smånissene en diger menneskeullvott til sovepose 

og legger tannbørsten og andre toalettsaker i tommelen.

***

Julens kakebokser nærmer seg nå halvtømt...et illevarslende tegn
 på at hverdagens alvor nærmer seg, så altfor raskt over nyttår... 

Dette blogginnlegget resirkuleres
og lenkes til:

Mandagstemautfordring (her)

Fotokalender 2011 desember (her) 

Pepperkakearkitekten har gått til streik!

Kanskje pepperkakehusarkitekten min har startet en sitt-ned-aksjon i år?
Situasjonen er langt fra normal; når vi nå teller kun en uke til julaften,
ser vi fortsatt langt etter årets spennende nykreasjon!

Pepperkakearkitekten har vanligvis frydet seg stort
utover lange og sene nattetimer med sitt eksperimentelle arbeide.
(forts. under bildet)

NYkreasjonene møter forresten stadig større utfordringer
når det gjelder byggetomter.
Tidligere pepperkakebyggetomter på lave kommoder er nå blitt utopi.
Ivrige små hender rekker høyere og høyere,
og for hvert år finner de stadig nye utveier, for å nå opp til det aller ypperste.
Mor ser snart opphengskroker i taket som eneste mulighet, til en potensielt fredet plett.

Kan årets forsinkelse være utslag av resignasjon, etter fjorårets mottagelse...?

Mor selv hevdet nemlig da, at kreasjonen var
for moderne (nederste bilde)
til tross for innfelte blyglassvindu; for
det ble nærmest en håpløs oppgave å supplere

med søte, rokokkopregede fasadeutsmykninger. 

Arkitektens moderne utforming det året ryktes imidlertid å ha vært et stille protesttog
mot mors tradisjonelle ønsker om noe tilsvarende Borgund stavkirke, evt. slottet Neuswanstein

 

En tidligere ønskekreasjon, 

noe a la en oktogon (dvs. åttekantet
byggverk, som vist øverst til venstre her)
stod forresten ferdigmonert og pyntet
ved tretiden en adventsnatt...

Men, allerede tidlig neste formiddag
møtte byggverket sin nye herre og mester!
Husets yngste arkitektassistent hadde nemlig sine egne kreative løsninger
som skulle prøves ut...
på det spennende byggverket
som hadde oppstått på stuebordet
i nattens mulm og mørke!
  Det var jo et klart behov for å supplere
kreasjonens øverste melisglasur med mer hvitt!
Melk måtte det jo være... eller???
Men hei, hvorfor fikk alle andre rundt bordet
det så plutselig travelt?!

I order a new Gingerbread house  
for Christmas every year
from our special gingerbread architect, at home.

But, I suspect that there is a boycott ongoing...

Maybe it is caused by the lack of building space / secure building grounds. 

Neste stopp: Månen!

Noen himmelfenomener er uvanlig spennende og forunderlige,
kanskje til og med en "once-in-a-lifetime"-opplevelse!

Hvordan jeg selv opplevde meteorittsvermen, forleden natt,
har jeg skrevet om nederst i mitt forrige innlegg, her inne!

**
Nå ventes det også måneformørkelse om bare få dager!
På samme dag som det skal være fullmåne,
er det varslet total måneformørkelse i morgentimene
tirsdag 21. desember 2010.
(Nederst i innlegget her, kan du se nøyaktige tidspunkter)

Forhåpentlig er jeg bedre forberedt i år, enn ved en spesiell begivenhet ifjor...

Da gikk jeg ivrig ut med fotoapparat og stativ, i masse løs sne,

klatret rundt i hele haven, opp og ned trapper og skråninger, med alt fotoutstyret, 

for å få best mulig oversikt over måneformørkelsen! 

 I midten her, vises ett av bildene fra den kvelden.

Det er bare et aber... mine månebilder ble fotografert en dag for sent!!!
Jeg hadde - sant nok - vært forundret over hvor lite formørkelsen var synlig, med det blotte øyet,
og ble enda mer betenkt når jeg fikk forstørret bildene som jeg hadde tatt i løpet av denne kvelden.
 Så viste det seg, at avisoppslaget - som hadde fristet med at  
i kveld kan det oppleves måneformørkelse... - faktisk var publisert dagen før!
Nettleseren på min pc hadde ikke oppdatert avisforsiden...

Jeg kan forresten huske en annen måneformørkelse, for noen få år tilbake...
mer om denne - litt nedenfor (i dette innlegget). 

  

Måneformørkelsen fra noen år tilbake var en forunderlig opplevelse.

I utgangspunktet var det omtrent fullmåne, slik det skal bli nå,

Månens jevne og runde form ble langsomt forandret i løpet av formørkelsen.
Først kunne det skimtes et ørlite hakk i den ene siden av månen; 

etterhvert var fullmåne blitt halvmåne og deretter liten månesigd 

(ingen synlig måne, i det hele tatt, ved totalformørkelse),

deretter gikk forandringene sakte motsatte vei, tilbake til normal måne.
Hele måneforvandlingen tok vel et par-tre timer, eller så. 

Det var fullstendig klar himmel akkurat denne morgenen,
og jeg bestemte meg for å gå en lang morgentur til jobb.

Veien førte akkurat i riktig retning, og månen hang høyt og godt synlig over landskapet,

så jeg fikk en perfekt anledning til å følge med måneformørkelsen - men uten kamera...

Ved et par andre anledninger i ettertid, har jeg forsøkt å fotografere nærbilder av månen,
 og har da forsøkt meg frem med diverse innstillinger,
uten egentlig å vite hvordan mitt kamera skal stilles inn - optimalt.
 Nærbildene av månen som jeg viser her, ble adskillig bedre enn forventet,

med både skyggevirkninger og månekratere!

Konkrete tidsangivelser for måneformørkelsen 21. desember er lagt inn nedenfor bildet her!

 Tider for måneformørkelsen 21. desember 2010:
Start halvskyggefase: 06.29
Start delvis formørkelse: 07.32
Start totalitet: 08.40
Slutt totalitet: 09.53
Slutt delvis fase: 11.01
Slutt halvskyggefase: 12.04

Totaliteten varer en time og 13 minutter.

Mer fakta om måneformørkelsen kan leses her:
Astronomiske begivenheter

 ***

Min oppsummering dagen derpå:
Klar himmel gjennom natten,
men i det aktuelle tidsrommet NULL SIKT,
dessverre! 

Himmelsk: En himmel full av stjerner og årets flotteste meteorsverm!

Dette ble opprinnelig skrevet i desember 2010:
Forrige natt var usedvanlig stjerneklar på disse kanter, 
en fullstendig svart og klar nattehimmel, 
så mørkt som det kan bli, like før årets lengste natt... 

Jeg ble stående en liten stund ved vinduet og kikke etter stjernebilder, stjerneskudd og satelitter.
Ikke ante jeg da, at natten etter skulle årets flotteste meteorsverm være i sikte!
Under mørk stjernehimmel, natten etter Lucia,
var det sjanser til å få se en astronomisk attraksjon!

Meteorer sees som plutselige lysstriper på nattehimmelen.
effekter av bittesmå kosmiske partikler på størrelse med sandkorn,
som kommer inn i jordatmosfæren med en fart på opptil 250 000 km/t! 

Meteorsvermer ser ut til å stråle fra et bestemt punkt på himmelen,
og dette visuelle utstrålingspunktet betegnes av astronomene som radianten. 

Navnet på metorsvermer gis etter hvilket stjernebilde (latinsk navn) radianten ligger i.

Meteorsvermen i desember 2010 fikk navnet Geminidene, 

fordi de liksom skyter ut fra stjernebildet Tvillingene (Gemini).
Meteorene forventes å bli middels hurtige og i alle slags farger,
kanskje 50–80 i timen, eller oppimot 120...
 I prinsippet skal Geminidene være mulig å se fra hele landet!

Mer om fenomener fra verdensrommet finnes her: Himmelkalenderen /Astrobloggen

Jeg kan huske en tidligere meteorsverm, Leonidene, som var i vente for noen år tilbake...
Det ble både stas og spenning av den begivenheten!
Vi kledte oss godt og stod ute en lang og iskald vinterkveld,
på jakt etter en unik opplevelse...og lufteturen ga jammen resultater!

**
The night after the day of St. Lucia on December 13.th.,
we may have a unique experience looking for a meteor shower
that is expected to come over us.


And YES,
I saw them!

Oppsummering dagen derpå -
Jeg fikk virkelig oppleve litt av meteorsvermen!

Faktisk ble jeg sittende oppe til et godt stykke over midnatt,
og tok en raskt titt på kvelds- og nattehimmelen, nå og da, men satt ellers ved PC-en.
Sterkt og klart månelys blendet stjernehimmelen til etter midnatt,
så var alt plutselig blitt tydeligere og uten måne.
Skulle jeg bry meg om å kle på meg masse tøy og gå ut i haven, i det kalde været?
Jeg frøs allerede innendørs, så jeg tok istedet på en lunende kofte og ble sittende innendørs.
Ved 02-tiden kjentes det ut som høy tid å legge seg for kvelden, lys og pc skrudd av...
Men, vent nå litt! Sååå lenge som jeg hadde sittet oppe,
i påvente av den  store begivenheten ute på nattehimmelen,
og så bare legge meg og sovne uten å å sett noe?
Nei! Jeg burdte jo ta en ekstra titt først!

Fra sengekanten, ble jeg sittende med nesen mot ruten og kikket ut
gjennom et lukket vindu, i mørkt rom og med utsyn vestover...
Det gikk et par minutter med intens stirring,
blandet med en porsjon optimisme, en del motløshet og tretthet.
Brått glimtet det. Der!
Hadde jeg virkelig sett en hvit strek, i rask bue midt på himmelen?
Ville det komme en ny? Hvor og hvorfra? Samme sted, eller på den andre siden av treet?
Der! En ny strek for like etterpå raskt over himmelen,
fra en helt annen kant og i en annen retning.
Nå ble det spennende!
Der, kom enda en! Også denne som en rask hvit strek, men fra enda en retning.
Tre glimt i løpet av kanskje fem minutter.
Jeg ble sittende en liten stund til, og så enda flere glimt fra forskjellige retninger,
Deretter kunne jeg legge meg fornøyd og blid!

Jeg hadde sett noe...

forunderlig, unikt og merkelig;

noen bittesmå, forgjengelige smårusk (tenk det!) 

fra verdensrommet,

som lyste opp nattehimmelen 

med streker på kryss og tvers, over meg... 

Panerte bjerkekvister og tidlig blåtime - Early blue hour in December

Vår utsikt for et par forfrosne dager siden.

Øverst sees det samme trolske skogområdet som i forrige innlegg,

men denne gang i en stemningsfull og vakker "blåtime" før soloppgang, en tidlig adventmorgen. 

Iskaldt og vakkert rim har pyntet alldeles herlig opp,
både skogen bortenfor og like utenfor våre vinduer.
Kvistene har vært som panért av rim.
Fullstendig lodne
er de samme trekronene som i sommertiden gir oss en behagelig skjerming mot glødende solstråler. 

Naturens forgjengelighet
viste seg allerede dagen etter at jeg hadde foreviget rimet på bildene her.
Kvistene var uventet brått omkledt til ordinær brunsvart helårsdrakt,
og en mindre frossen værtype enn vi har hatt i disse vidunderlig vakre adventsdagene.

***

Above on top is our nearest woods during the 'blue hour'
one ice cold and early December morning.
This was our frozen view two days ago.
The close-up-views below,
shows a beautiful frosted birch tree that grows just outside our windows.

Fengslende utsikt - My chicken pox view!

Jeg liker denne utsikten mer og mer...
Etterhvert har jeg begynt å kaste lange blikk bortover i denne retningen.
Det er vår utsikt fra kjøkkenet, en slags forlengelse av haven vår,
faktisk et verneverdig skogområde!
Her følger jeg med og nyter mange av de raske sceneskiftene som naturen selv står for,
der trær og landskap lar seg modellere, farvelegge
og endres av årstider, skygger og værtyper...

Øverst sees den bakerste åsen tåkelagt av frostrøyk,
mens bilde nummer to viser det samme skogområdet en solfylt ettermiddag, et par dager tidligere.

Flotte og trolske furutrær sees i forgrunnen av skogen.

Mon tro, hva som faktisk tusler

og

tasser

der inne...

Da de eldste av småtassene og jeg gikk skogtur før sneen kom, fant vi digre groper i terrenget,  der trollene så ut til å ha satt sine fotavtrykk og satt seg ned for en hvil.

Helt sant, altså!

**

Når utsikten er så vakker og hvitrimete som nå, er det ingen sak å være inneburet

med vannkopper og hvitvasket ansikt (zinkliniment, mot kløe) i adventstiden...

Solskinnsbildet fotografert gjennom våre stuevinduer
tror jeg rett og slett at jeg dropper nå
(gjenskinn var ikke til å unngå, jeg får ikke åpnet disse vinduene 
og det er visst en god stund siden vindusvaskeren klatret
på utsiden av veggen her, nå... ; )

**

Special for my new English spoken visitors:
This is our wonderful view nowadays!

Having this view, life gets a bit more easy while I'm staying indoor with chicken pox...

I enjoy our view, to see how it changes and remodels from shades, seasons and different kinds of weather.

For sure there are trolls in these woods, we've seen their foot prints!

I believe it is appropriate to tell what the temperature was like, at the nearest weather stations today:

about -18 C or -0,39 F!

Første adventsuke - med unntakstilstand!

Småtassene våre har hver sin flotte håndbroderte adventskalender, 

som deres imponerende fingernemme fadder og slektning, Anne, har laget til dem.

Vi er hjertelig glade for disse! 
(På si' kan visst Anne gjerne legge puslespill med over 7000 brikker, så det er sagt!)

Nyeste tilskudd er den øverste adventskalenderen,
som nå tilhører husets aller yngste.

Nedenfor vises to kalendere som allerede er vært i ivrig bruk tidligere år.
Disse eies av husets eldste, av den yngre garde.

Lenger ned, skal jeg fortelle om vår spesielle unntakstilstand til advent!

 

Adventskalenderene skal jo opp med pakker på stueveggen, hver advent : )

Det betyr 3 x 24 små overraskelser som skal gjennomtenkes og pakkes inn!
Heldigvis pleier mamma å være litt forutseende
og fyller opp sitt hemmelige lille pakkelager jevnt utover året!

Men, alt av overraskelser må jo gjemmes bort i kriker og kroker

- som bare mamma kontrollerer...

og så gjelder det bare å finne tilbake, til alle gjemmestedene... 

(men noen ganger har mamma gjemt det så godt at hun må lete... og lete, en god stund!)

 Deretter skal det pakkes inn og fordeles, alt sammen, like før den store begivenheten nærmer seg!

Mest mulig nyttig småplukk og minst mulig søtsaker, mener mamma (av erfaring)...

Året 2010 kom det brått noen høyst uventede forviklinger...
Det ble unntakstilstand i hele huset, akkurat til advent!

For det kom nemlig, aller først, ett enkelt sett med vannkopper i hus,
og så var det bare å telle inkubasjonsdager...

Deretter ble det to nye småflekkete småtasser, i tillegg til den største flekkete,
og en kjempestorflekkete, febersyk og sengeliggende mamma.

Mamma var nemlig ikke blant de 98% av voksenbefolkningen som hadde hatt dette fra før...

Kort fortalt: voksenvariant av vannkopper anbefales ikke! Alt blir mye mye verre!
Folkehelseinstituttet anbefaler forøvrig 
vaksinering av voksne som ikke har hatt vannkopper, 

men Helsevesenet bruker ikke akkurat høylydt ropert,

til de som kan være utsatt...

 (det burdte jo opplyses for voksne som kommer i nærmere kontakt med barn, ihvertfall)

Et lyspunkt i stusselige innedager,
var da selveste Mikkel rev ruslet rolig forbi i solnedgangen,
en ettermiddag, akkurat denne uken.
Dette var nok en skikkelig villrev,
på snarbesøk fra verneverdige skog i nærheten.
På leting etter benløse fugler, kanskje... 
Det var nok passe stille og fredelig rundt oss, utenfor dørene, nå som flere av oss var syke.
Flott i pelsen og naturlig sky, så det ut til at denne utgaven av Mikkel var,
ikke unaturlig tam og nærgående, slik det iblant advares om skabbete og smittesyke dyr.

Jammen meg, er det gått ganske nøyaktig åtte år (med mye bygging, rundt om),  
siden sist vi så at Mikkel Rev luske forbi huset her! 
Men, forrig gang var det vel kanskje Mikkels gammel-onkel  ; )

Ekte norsk akantus! Natural frosted patterns of Acantus in Norway

 

Her er EKTE NORSK AKANTUS!

Jeg har latt meg fascinere 
 av akantus 
i lang tid.

Motivets svingende eleganse 

og varierte mønster 

er vakker skue, 

synes jeg.

Denne gang benytter jeg anledningen

til å skrive noen ord om det.

 Akantus 

har vært brukt som arkitektonisk og kunstnerisk dekor, 

allerede i antikkens blomstringstid
ved Middelhavet.

Med sine elegante ranker 
og flikete blader, 
har akantus vært et 

populært og kjært 
dekorasjonsmotiv, 

gjennom århundrer,

for ikke å snakke om 

et par årtusener 

 helt siden antikkens tid.

Akantus har dekorert bygninger,

inventar og bruksgjenstander

i mange land, langt utover opprinnelsesstedet 

og gjennom flere ulike stilepoker.

Den virkelige akantusplanten er en type viltvoksende 

ugress på sine hjemtrakter.

Planten betraktes vel omtrent som vår egen løvetann 

her hjemme...

Det ville vært litt av et tankespinn, 

 om løvetannblader skulle ha spredt seg på samme måte, gjennom stilhistorien; 

 til fjerne lands bedehus, monumentalbygg og bruksgjenstander!

Akantusmotivet fikk ny bruk og stadig økende spredning
gjennom barokkens stilepoke.

På 16-1700-tallet fikk akantusens forgylte blader og gyldne løvranker
avleggere nord for Alpene

blant annet med svært så overdådig sentraleuropeisk arkitektur, 

og særlig østover.
I neste runde noen tiår senere,
kom mønsteret mer beskjedent hitover,
på våre hjemlige trakters kirkeinteriører og møbeldekor. 

Tid og sted for spredningen av akantus som dekor her til lands, 

tyder på at akantusmønsteret/motivet ble introdusert og spredt

via sentraleuropeiske kirkekunstnere.

Noen av dem fikk dekorasjonsoppdrag i den nyoppførte hovedkirken 
i Christiania (Oslo),

slik vi kan se inventar som prekestol, alter og orgeldekor,

i dagens Oslo Domkirke, også kalt Vår Frelsers kirke. 

Kirken ble innviet like før år 1700, og supplert med inventar etterhvert. 

Det var særlig fra denne tiden akantusmotivet spredte seg utover Norges land.

Akantusmotivet kom etterhvert i meget flittig bruk som norsk dekor.

De færreste av den tids bygde- og kirkekunstnere (om noen i det hele tatt)

hadde vel noensinne sett en ordentlig Akantusplante

før de kopierte overdådige akantusmotiver, rundt om i norske bygder.

Treskjærere kopierte andres håndverk, 

som på prekestolen og altertavlen i Christiania (Oslo).

 Akantusmønster kom også til Norge via noen store hollandske barokkskap,

som landets velstående importerte via handelsforbindelser i denne perioden.

Akantusplantens svingete 
ranker og blader er lett gjenkjennelig

på gamle prekestoler, 
døpefonter og altere i norske kirker, 
der mønsteret er utformet med gulldekor eller farvesprakende bemalinger.

Akantusmotivet fikk stor utbredelse 
med norsk treskurd, 
fremfor alt i Gudbrandsdalen.

Blant annet kan vi fortsatt se dette

på gamle gravminner,

imponerende stykker håndverk,

med rike og elegante akantusmønster

utformet i tre eller klebersten.

Gravminnene synes jeg personlig er en

kulturhistorisk og kunstnerisk berikelse, 

i motsetning til 1900-tallets 
sørgelig standardiserte norske gravlunder.

Fra norsk treskurd, svingte akantusrankene seg bygdelangs videre,

over i rosemaling og klesbroderier   

(som blant annet våre tradisjonelle og "typisk norske" bunader).

Akantusmønstre kom etterhvert også som masseprodusert dekorasjon

på murte bygårder, i aller siste del av 1800-tallet.

***

Vi kan undres, 

hvorfor akantusplanten ble en inspirasjonskilde av så stor betydning her nord, 

når vi kan finne vél så elegante former, 
i naturens egne norske isroser og rimfrost?
Kanskje akantusmotivet egentlig slo følge med isrosene, som åpenbarte seg 

parallelt med introduksjonen av vindusglasset i norsk byggeskikk...? 
Dette har vel ingen egentlig undersøkt.

Jeg har forresten fått kjøpt

to fullstendig levende akantusplanter (lat. acanthus), 

som jeg overraskende fant på et staudesalg like i nærheten.

Spennende å se om de vil vokse opp her hos oss!

Kanskje jeg får anledning til å studere ordentlige akantusplanter neste år! 

Bildene ovenfor viser akantus på et rimete blad i haven hos oss.

og et par bilder av gamle gravminner med akantus, 
som jeg fotograferte for noen år tilbake. 

På selveste valgdagen 2011 kikket jeg tilfeldig innom nyeste Mandagstema, 

en serie med bloggutfordringer der "MØNSTER"er ukens tema

Dette passer perfekt til mitt tidligere innlegg om akantusmønster, 

et av mine første blogginnlegg fra ifjor høst. 

Above you see natural patterns of acantus

in ice cold frost.