HIMMELSK forgjengelighet og maimarkeringer med historisk sus

Snakk om forgjengelighet!

Den 1. mai stod ett av havens trær slik,

med begynnende blomsterprakt...

På Frigjøringsdagen, den 8. mai, 

var blomstene på våre trær 

allerede begynt å se nokså slitne ut.

Min gamle mor har alltid hatt sistnevnte dato

sterkt i minne.

På selve  jubeldagen den 8. mai 1945,

stod frukt- og bærtrærne i full flor 

omkring i hjembyen!

Det var en fantastisk dag, på alle måter,
og endelig kunne norske flagg hentes frem igjen.

Bare en uke etter var det Norges nasjonaldag,
midt i den beste tiden gjennom hele året.

De fleste nordmenn, unge og gamle,

bar med stolthet sin nystrøkne 17. mai-sløyfe 

pyntet med et kong Haakon-portrett.

Norges befolkning ventet 

med spenning og utålmodig iver 

på kongefamiliens tilbakekomst, 

etter deres fem år lange eksilopphold. 

Kongen hadde vært selve nasjonalsymbolet, 

kraften som oppmuntret nordmenns utholdenhet og samhold, gjennom fem lange og mørke år under tysk okkupasjon. Gjennom krigsårene hadde alle direkte og indirekte nasjonale symboler, små eller store vink, som kunne signalisere norsk samhold og motstand, eller hentyde til vår norske konge i eksil, vært strengt forbudt. Mange nordmenn hadde risikert mye, til og med fengsel og døden, for en lavmælt og forsiktig markering mot okkupasjonsmakten. Pussige små bagateller, som en liten kamuflert binders montert inni jakken, og røde toppluer, var forbudt fordi det kunne være et symbol og en oppmuntring for norsk samhold. Til og med helt unge jenter, som min mor var dengang, møtte direkte og alvorlige trusler fra norske angivere, på grunn av sin relativt uskyldige og barnslige avtale med venninner om å gi hverandre små vink, med noen små snufs, hvis noen av tyskerenes norske følgesvenner var i nærheten. 

Helt fra jeg var liten jente, har jeg elsket å høre min mors beretninger fra hennes unge dager.

Det var spennende fortellinger fra en annen barndom og virkelighet.
Gang på gang, ba jeg om å få høre henne fortelle fra en svært annerledes hverdag.
En av yndlingshistoriene mine handlet om den dagen krigen brøt ut,
da min mor og søstrene var alene hjemme noen dager,
mens mormor var bortreist på sykebesøk utenfor byen og morfar var i tjeneste på ubåt,
og ungjentene bråvåknet (med sine papiljotter i håret) tidlig om morgenen den 9. april 1940,
til den fryktelige oppdagelsen av at hele byens øvrige befolkning var på flukt... ut av byen!

Fascinerende og fullstendig fremmed for vår generasjon, var det å høre om blendingsgardiner, søsterens konfirmasjonskjole av fallskjermsilke, bombing så takrenner falt ned, lysbomber, stadige flyalarmer, flukt gjennom gårdsrommet til gjemmested i kjelleren, marsjerende tyske tropper i hovedgaten, høflige tyske soldater og farlige angivere, rasjoneringskort, "forbud" mot å se tyske kinofilmer, foreldrenes nødløsninger for å skaffe mat som måtte stekes i tran, forbud og konfiskering av enhver radio (og skuffelsen over å få tilbakelevert en annen og dårligere radio etter frigjøringen), oppdagelsen av radioutstyr ved barnevaktsitting hos naboer, med mistenkelige losjerende og besøkende, en bortgjemt radio bygget inn i en plutselig forandret komfyr, dessuten den fantastisk opplevelsen da freden endelig kom...  Hurra!!!!!

Dette innlegget lenkes i etterkant

til Petuniabloggens Himmelsk utfordring # 36
 Etter diverse bloggtrøbbel hos mange i forrige uke, 

fulgte altfor bloggtravle dager rundt 17. mai og deretter også bloggtørke for min del,

derfor lenker jeg dette innlegget til dagens Himmelsk-utfordring, 

selv om det opprinnelig var "timet" til forrige fredag

(Ikonbildet lar seg visst heller ikke laste inn akkurat nå)