.
Dette eksotiske landskapet med åkre kantet av solsikker langs en stille gårdsvei, er fra egne trakter her i Norge. Jeg oppdaget og fotograferte motivet for få år siden, en herlig, solfylt og varm sommerettermiddag, så nær som en drøy gangavstand hjemmefra. Det ble flere småturer hit for å nyte det middelhavsinspirerte innslaget med mengder av solsikker den samme sommeren disse stod til pryd. Til min skuffelse har ikke bonden gjentatt sine vakre blomsterdyrking senere. Men, på en og annen tur utenom allfarvei, har jeg gjort lignende gledelige oppdagelser. Antagelig har noen norske bønder fordelt restene fra vinterens fugleforing til vakre og eksotiske rammer langs åker eller innkjørsel. Et utrolig vakkert og eksotisk innslag, også her nord. Men, en vakker dag retter vel noen pekefingeren og påpeker at det strider mot stedsegen norsk natur - og så blir solsikkene like plutselig svartelistet som lupiner og annet.
En tidlig lørdag formiddag passerte vi her igjen,
også denne gang etter innfallsmetoden, men i tykk høsttåke....
Håpet var å få et sjeldent glimt av rådyr... Jammen klaffet det!
To flotte rådyr, en hunn og en hann med gevir, poserte for oss - en lang stund,
som
silhouetter mot tåkehavet.
Det hadde vært ypperlig anledning til usedvanlig fine fotomotiver,
men dessverre dessverre, kameraet lå igjen hjemme!
Det begynner å bli lenge siden jeg var ute og fartet nå. Min favoritt i studietiden var Italia.
Nå finner jeg ikke mulighet til langfarting, med pakkenelliker og unger,
nyutviklet flyskrekk (hvorfor så jeg den filmen?!!) og gamle, skrøpelige mormor
som ville ha blitt sittende alene igjen hjemme.
I pakt med tiden vi lever i, er
status på skolen selvfølgelig blitt eksotiske reisemål,
til den motsatte side av kloden, helst fire ganger årlig;
uker i Asia eller weekend i Dubai er nesten
obligatorisk...
Selv har vi såvidt krysset svenskegrensen tre ganger på dagsturer....
Men se nå bare, prøver jeg å forklare vår egen purunge skoleelev hjemme,
(en av få som fortsatt har "dannelsesreisene" til gode)
hvem er nå egentlig de av klassekameratene som vanker på kryss og tvers av kloden hver skoleferie?
Matcher det tilfeldigvis unger som får "plaster på såret" når foreldrene har skilt lag?
Min
private lille analyse tyder i den retning, ihvertfall i vår skolekrets.
Selv synes jeg borte er bra, jeg lever for tiden greit på minner,
og haven hjemme er en ypperlig erstatning!
Men det blir for "gæli" når ungenes selvfølelse, rang og status i barneskoleklassen
blir avhengig av eksotiske reiser.
Sorry, hvis noen voksne leser dette og tar min lille analyse ille opp...
Men klassekamerater kan få det ganske strevsomt av statusjag som foreldre og naboer nører opp under.