Fantastiske Magnolia - dinosaurusmat i blomstring NÅ

Et knippe Magnoliabilder foreviget i forbifarten

på en liten ekspedisjon ikke altfor langveis avgårde, annen påskedag.
Mer om dette nedenfor...

  Ovenfor vises to forskjellige sorter Magnolia.

Det høyeste treet, som stod fullstendig hvitt og i full flor av store blomster, 

rakk vel omtrentlig til takhøyden på et toetasjes hus!

Tenk at Magnolia kan ha vært dinosaurusmat!
Så gammel er denne plantetypen, hevdes det.
Dette synes ungene mine er spennende, og blomstene er jo fine også!

**

I vårt eget nabolag står en hvitblomstrende Snemagnolia som jeg har beundret tidligere år.

Eieren har fortalt at hennes relativt småvokste tre 

hadde fått god omsorg og pleie i mange år... (så mye som 15?)

før det kvitterte med et par håndfuller med blomster...

For akkurat den typen Magnolia, bør man altså begynne planlegging og planting i unge år

og regne meget god tid før belønningen viser seg...

Selv har jeg plantet tre forskjellige typer Magnolia i vår have.

To av dem har blomstret hos oss tidligere et par sesonger, 

men hittil i år har jeg bare sett bittesmå antydninger til blomsterknopper. 

Den tredje typen har brukt lenger tid på å etablere seg,

og ble først plantet på ett sted i vår have, men gravd opp igjen og flyttet etter få dager.

De to første sesongene har denne Magnoliaen bare brukt kreftene sine på å overleve, ser det ut til,

den er fortsatt ikke høyere enn første året, kanskje til og med litt kortere...

muligens frosset noe tilbake, der den står.

**

I mellomtiden har vår tredje Magnolia fått en ny og konkurrerende nabo...

Altfor nært plassert, ser jeg jo etterhvert, 

det hastet nemlig med å få satt den i bakken før frosten satte seg sist høst.

Nykomlingen er forresten også et fremmed og eksotisk innslag i vår natur...

Det er spennende å prøve ut noe nytt og annerledes.

Men, jeg er vel ingen utpreget tålmodig sjel, 

og vil helst se resultater med det samme, så også når det gjelder have...

Det spørs vel om en av de ovennevnte må ut på flyttefot, en vakker dag.

Jeg må nok grunne litt på dette, en liten stund til.

Et tredje eksotisk innslag som også utfordrer til litt hodebry, 

er forøvrig en blå drueranke som måtte overleve vintersesongen på badet i kjelleren vår,

fordi jeg aldri klarte å bestemme en egnet plassering i løpet av det meste av sommersesongen ifjor...

Vel, mye ble veldig annerledes rundt oss ifjor, litt unntakstilstand.

Vi får håpe på det beste for en lang, bekymringsløs og fin sommersesong foran oss i år!

I et tidligere innlegg har jeg også skrevet om mine Magnolia,

inlegget er lenket fra et hårete knoppebilde, øverst til høyre her...

Tidlig krøkes gullunger og smørbukker... Gult mandagstema

På dette bildet, har jeg foreviget
en av mine unge avleggeres aller første forsøk
på å smøre seg knekkebrød selv.
Gullungen var to år på dette tidspunktet.

 Mamma hadde gått fra, et lite øyeblikk,

og møtte dette synet da hun kom tilbake.
Før smørmengden ble justert ørlittegranne
ned i høyde,
grep mamma raskt fatt i nærmeste kamera.

Morgenstund har gull i munn...
- eller var det smør?

Man tager hvad man haver.

 Med tanke på denne gullungens morfar,
kunne man vel like gjerne si

at tidlig krøkes, den som god krok skal bli, 

eller eplet faller ikke langt fra stammen
(morfar likte nemlig også smør!).

Gullungene har aldri møtt sin morfar.

Morfar sitter nok med englevinger på en sky eller stjerne, og vinker til oss...

Derfra har han vinket til stadig større etterslekt gjennom et kvart århundre nå.

Første Påskedag tenker mamma alltid litt ekstra på gullungenes morfar

og følger påsketradisjonen fra hans tid

med å lytte til Påskemorgen-salmen på radio...
Den ville han alltid høre, før vi avrundet påskens hyttetur.
Da var det straks klart for den lange hjemreisen etter påskedager i en anderledes verden.

**
 Fremfor utålmodig bilkjøring mil etter mil, fortrekker jeg rolig hjemmepåske nå i voksen alder.

Fuglekvitter, sol, snefritt, spirende blomster i haven
og påskestille dager (når de fleste andre er reist bort) - alldeles herlig!
Innlegget lenkes til denne annen påskedags gule Mandagstema hos Petunia

Relativt vidunderlig Himmelsk på Langfredag

Dette himmelske motivet viser en del av vår utsikt, med bjerkekvister mot solnedgang.
 Her med ferskt bladverk, i form av små "museører".

 Treet fungerer som vår nærmeste "primstavkalender", egnet til å studere årstidenes vekslinger.

Utsikten på bildet ovenfor, er omtrent som i skrivende stund, men ble faktisk foreviget 1. mai ifjor. Tidligere denne påskeuken viste jeg de samme kvistene,
med spirende og bittesmå begynnende museører,
slik det var mandag ettermiddag, den 18. april i år (lenket her)

Jeg lurer på om ikke vi nå ligger et par uker foran det første løvsprettet ifjor...?

I løpet av denne påskeuken, har lysegrønne bladspirer vokst med rakettfart i finværet. Bildet ved siden av, viser hvor langt vårt nærmeste bjerketre var kommet i utvikling, på denne Skjærtorsdag formiddag.

Det ser slett ikke lysegrønt ut, på dette stadiet ihvertfall...

Der jeg bodde som barn, bare et par mil nordover,
hadde vi også et stort bjerketre like utenfor vinduene,
og mange flere i nabolaget.
Hvert år var det like spennende å følge med på når
vårt nærmeste tre begynte å grønnes, om bjerketreet
i det hele tatt ville rekke å få museører til 17. mai
Og vi spekulerte oss "grønne" på hvor individuell og forskjellig utviklingstakt bjerketrær faktisk kunne ha,
på omtrent samme voksested, rundt én og samme gressplen og i samme gate. 

En del av forklaringen kan gjerne ha vært utslag av det som kalles mikroklima, med svært lokale forskjeller, også innenfor et lite og avgrenset område, for eksempel i samme lille have - med noen litt lunere kroker og andre plasser mer trekkfullt, vindutsatt eller skyggefullt.

Vi fant merkelig nok også tydelige forskjeller der bjerketrær

stod tett i tett...

Diskusjonene går stadig, om dagens klimaendringer
er et utslag av naturlige svingninger eller alvorlige menneskeskapte problemer...
Nå bor jeg riktignok noe lenger syd enn før...
men, har det ikke faktisk skjedd forandringer i vær og klima de seneste år?

Målinger av pollenmengdene i luften omkring oss tyder på at
blomstrings- og pollensesongene vil bli stadig tidligere og lengre.
Spirende og blomstrende trær er det mange som gleder seg til å se og fryde seg over,
akkurat i disse dager, samtidig kan blomstring og trærnes rakler skape alvorlige problemer
for en del mennesker. Tenker du på dette, når du planter trær i egen have?
Man regner faktisk med at så stor del som 20 % av Norges befolkning
lider av pollenallergi, og det blir stadig flere allergikere.

Allergikere kan gå mer utfordrende tider i møte fremover,
for i løpet av kort tid (akkurat dette med tid kan tolkes vidt, år/tiår/hundreår...?)
kan pollen forekomme i luften så godt som hele året
hevder eksperter (lenket)

  Og mens vi likevel er inne på dette med pollen -

(Les litt action fra Skjærtorsdag morgen, nedenfor...
her vises forøvrig en pollenpyntet humle på syrinblomst, fra en tidligere vår)

Apropos pollen og humler...
Tidlig Skjærtorsdag morgen opplevde vi faktisk å bli vekket av en humle!

Den fløy og summet rundt oss, urolig og irritert
(på forgjeves leting etter en og annen lekker blomst?)
innendørs ved 7-tiden,
akkurat en morgen som vi kunne ha sovet litt lenger, for en gangs skyld...

Husets yngste lille "avlegger" ble redd for den lille humlen
som fløy og summet med dyp basslyd rundt og over sengen.
Mamma hadde intet annet valg enn å stå opp for å hjelpe humlen ut i friluft.
Vinduet hadde ikke stått åpent denne natten,
så dette var kanskje den samme humlen vi hadde fått besøk av
for mange dager siden, et helt annet sted i huset?
Den hadde vi helt glemt!

**

Dagens innlegg lenkes videre,

til Petuniabloggens Himmelske utfordringer,

som går sin gang, også i disse påskedagene.

Fristelser for Edens have

Kirsebærtreet som vises ovenfor, har stått i haven vår i flere tiår, om ikke enda lenger.

Treet kom hit lenge før oss, og mange av
kirsebærtreets nærmeste naboer har vokst og trivdes her i omtrent like lang tid.

Dette var en godt opparbeidet og trivelig have, fra flere tiår tilbake,

som over noen år hadde vært lite besøkt.

Min første herlige opplevelse av haven her
var den 17. mai, for snart ti år siden,

med andre ord, midt i det som kanskje er
årets og havens herligste blomstringstid.

Her var mengder av vidunderlig duftende
og blomstrende syrin, kaprifol og frukttrær,
roseknopper og store purpurrøde
rhododendronbusker.

Haven hadde hatt sin fullkomne frihet,
etter å ha ligget brakk i noen år,
og den var overdådig -
rikt blomstrende, grønn og naturlig frodig.

En riktig Edens have var jeg kommet til!

En mindre haveengasjert nabo (mann, selvsagt ; )
foreslo en gang for oss at det ville bli praktisk
å anlegge kjørevei tvers igjennom haven,
for å få nærmere adkomst til huset...
(i denne herligheten,
den vakreste delen av min Edens have)
Senere foreslo en arkitekt (mannlig sådan!)
høyere og mer effektiv utnyttelse av tomten
med flere boligenheter, både her og der i haven!
   
At det går an, sier jeg!

**

Vår have er etterhvert, istedet, blitt supplert med nye vekster,
spesielt ifjor ankom (mengder av, en parentesbemerkning som anføres fra husbonden)
små og store fristelser for en fersk haveeier;
nyanskaffelser fra diverse havesentra i vid omkrets...
For første gang i livet, var det blitt min tur til å sette personlig preg på en drømmehave.

Jeg har spart på alle kvitteringer og navnelapper hittil,

det er etterhvert blitt en hel liten bunke.

I utgangspunktet hadde jeg planlagt å summere opp
og skrive ned alle mine innkjøp,

men vintersesongen ifjor strakk ihvertfall ikke til...

Første reelle havesenterbesøk med innkjøp
skjedde altså midt i påskeuken (så sent som den 20. april i år).

En eviggrønn nyanskaffelse skulle påspanderes av min gamle mor,

istedet ble det litt av hvert, småtteri med farver i, Lewisia blant annet.
Mer for pengene, men litt impulshandling, kan man vel kanskje si,

selv om noe hadde stått på ønskelisten ett års tid, allerede.

Tittei - her er klarsignalet!

Slik så bjerkekvistene ut, utenfor hos oss igår ettermiddag, 

den sprakende fine påskemandagen den 18. april!

Dermed burde det være klart,
for å frisere havens rosestilker.

Himmelsk - i skyggen av Eyafjällajökul

For temmelig nøyaktig 

ett år siden, 

den 16. april 2010, 

så himmelen slik ut,

over kirsebær- og furukvister
i vår have.

Den formiddagen 

foreviget jeg 

den mye omtalte, grå, 

slørete og langveisfarende

askeskyen 

fra Eyafjällajökul-vulkanen 

på Island,

som bredte seg utover 

himmelen over oss,

og som gjorde 

luftrommet befriende stille, 

og underlig tomt for fly 

i flere dager,

over store deler av Europa...

Dette unike askesløret 

la seg enkelte dager

som et tydelig sotlag 

på bilkarosseriene,

og bidro antagelig

til å forsinke vår og sommer
for oss, det året.

*** 

Dette miniatyrinnlegget lenkes til Petunia og Himmelsk utfordring nr. 31, 

midtveis i april
og fredag før Palmesøndag.

Så sen påske, som i år, kan jeg forresten ikke huske fra tidligere!
Tenk at det er fordi fullmånen i mars var akkurat den 19. mars
(dere husker vel den ekstra stor månen da?),
og ikke et par dager tidligere,
derfor ble det en ekstra sen - istedenfor ekstra tidlig - påske dette året.

Faktisk kommer påskedag den 24. april
på den nest seneste dagen som det er mulig,
den tidligste påsken vi kan få, vil være den 22. mars.
Reglene som styrer påsken,
ble bestemt allerede ved kirkemøtet i Nikea i Lilleasia i år 325!
 Les mer om dette her!

Det nærmer seg magnoliablomstring...

Idag er dette synet bare fire-fem uker unna, i vår have...

Eller, kan hende, om enda litt kortere tid, akkurat i år?

Ifjor ble våren en smule forsinket, 

omtrentlig med et par uker, 

blant annet på grunn av vulkanasken fra Island.

Askeskyene svevet over landet vårt, i nettopp denne apriluken for ett år siden.

I samme periode dette året, og noen år til... regner det kanskje radioaktivitet fra Japan?

(les mer om mine eksotiske Magnolia nedenfor)

Magnoliablomstene er et eksotisk og spennende innslag i norske haver,
med elegante blomsterknopper, kanskje så mye som 10-12 cm lange,
og noen typer blomstrer på bar kvist.
Jeg har tre forskjellige Magnolia, foreløpig som busker;
to av dem (Susan og Stjernemagnolia) har blomstret rikt,
allerede fra første året etter planting,
men den mest spennende og utfordrende er Soulangeana
(jammen, var dette et vanskelig navn å stave korrekt!!)
sistnevnte behøver lengre tid for å etablere seg,
den blomstrer ikke de første årene -
heller ikke hos meg...

Det var min gamle mor
som først gjorde meg oppmerksom på disse spesielle vekstene,
for mange mange år siden, lenge før dette ble vanlig salgsvare i havesentrene,
og lang tid før Magnoliaens eksotiske opprinnelsessteder ble avbildet i reisebrosjyrene.
Min mor var svært betatt og det samme ble jeg.
Noen praktfulle eksemplarer av storblomstrende Magnoliatrær,
fant vi den gang bare i Botanisk have på Tøyen i Oslo.
Visstnok finnes det flere flotte og store Magnoliatrær
til beskuelse i offentlig tilgjengelige parker og private haver, her til lands
om en knapp måneds tid, eller så...

***
Apropos sjeldne og eksotiske innslag i haven..
har du sett mitt fantastiske jordbærtre?
(rosa lenke)

Only a month left now,
until the exciting flowering of excotic Magnolias
in my Norwegian garden 

Grått Mandagstema... Grå fryd hos Monique

Der det er hjerterom, er det husrom...  
                             eller man tager hvad man haver!



Denne uken utfordres det til
GRÅTT Mandagstema

hos Petunia.

Grått regnes gjerne som

synonymt med

noe trist og tåkete...

 Men, jeg synes dette

var ganske søtt,

selv om det er grått!

En impulsiv liten hendelse,
som mor heldigvis rakk å forevige.

Denne gangen ble det altså

Grå fryd hos Monique!

                                                                                                             ***

Mitt jordbærtre

I haven hos oss 

har vi flere jordbærtrær... 
Ihvertfall kan grantrærne se slik ut, en herlig tid på våren!
 Bildet er fotografert i haven hos oss den 19. mai et år (2010).

Dette "jordbærtreet" har tidligere vært mitt bidrag i en bloggkonkurranse om vårtegn 

hos Moseplassen og senere gjenbrukt som mitt bidrag til maiutgaven av Fotokalender 2011,

en utfordring fra Petuniabloggen 

***

De ferske kongleemnene på havens (typisk norske) grantrær,
hannkongler og hunnkongler, blir lekre og rødfarvede, fra tid til annen.
Ett år utviklet det seg en praktfull krans
med kjempestore, flotte og vakre, burgunderrøde kongler i toppen av nærmeste grantre,
like utenfor vinduene våre.
Merkelig, at jeg ikke hadde sett dette før... tenkte jeg.
Men, det var jo bare slik det skulle være, for oppdagelsen av de spesielt flotte konglene
var slett ikke avhengig av min oppmerksomhet;
det er treets alder, spesielt gunstig vær og treets blomstringsperioder, mellom regelmessige hvileår,
som avgjør grantrærnes rike vekst og blomstring.

 Visste du forresten at...
Tipp-tipp-tippX-oldeforeldrene til våre grantrær, antas nå å ha etablert seg
i våre områder allerede for 10.000 år siden, straks etter siste istid,
og faktisk flere årtusener tidligere enn spesialistene har regnet med inntil helt nylig.
En naturhistorisk nyhet om grantreets første tid i våre områder av verden
ble kunngjort fra universtetet i Umeå for tre år siden -
en professor hadde gravet i bakken og påvist nesten 10.000 år gamle nettverk av rotsystemer,
forbundet med gamle grantrær som fortsatt vokser i vernet skog like øst for svenskegrensen!
De eldste grantrærne som er registrert i Norge har forøvrig sin 500 års bursdag like om hjørnet.

I forhold til opprinnelig voksested, 
kan grantrær flyttes inntil 20 mil nord/syd og maksimalt 300 meter opp/ned
(til sammenligning, er furu mindre tolerante).
Når gran blir plantet mange andre steder enn der den har sin naturlige forekomst, vekker det faktisk
lite begeistring hos naturvernere, fordi det er kjent at gran kan forandre økosystemene svært mye.

***

En grankongle blir født...

Om høsten (og veldig forskjellig fra år til år) dannes det knopper i noen granskuddspisser,
som istedenfor å utvikles til nye årsskudd, vokser frem som –
enten hannkongler (som gjerne sitter flere sammen i krans) eller hunnkongler (som vokser enkeltvis).
Hann- og hunnkonglene sitter på samme tre hos gran.
Hunnkonglene er grønnlige til blekrosa eller kraftig purpurrosa som unge,
mens hannkongler blir mer rødfarget når de første skjellene er falt av.
Rik blomstring forekommer først fra treets 50-70 års alder!
I gode klimaområder kan gran blomstre hvert annet til tredje år.  
På samme tre blomstrer hunnblomstene gjerne litt før hannblomstene, 
men hannblomster på sydsiden av en krone kan blomstre samtidig med hunnblomstene på nordsiden.

**
  Man tager  
et knippe friske granskudd... 
Kanskje det kunne være en idé
å piffe opp familiens kosthold - med litt gran?

Ta en titt her da vel! 
(Aktuelt også for dem som ikke regner seg som nært beslektet med Nøtteliten)  

Fakta ovenfor er forøvrig lånt (og lenket) fra:
Skogfrøverket, Norsk botanisk forening, Norsk institutt for skog og landskap, Forskning.no og Umeå universitet

***

In this post is a picture of my very own strawberry tree
(nope... it only pretends to be!)
This blog post and photo was originally my contribution in a competition  
about signs of spring at the blog Moseplassen
Later this blog post is linked to a challenge from Petunia -
being my photo calendar contribution for the month of May

Himmelsk april - med lufting av veteranbiler

Her luftes et lite utvalg av husstandens kjøretøyer.

Det er endelig blitt april;

når motorsyklene begynner å brøle forbi oss

og veteranbilene tas med ut
på sesongens aller første luftetur -

da er det blitt skikkelig vår!

Hurra for våren,
og et ekstra hipp-hipp-hurra 

for alle dagens, ukens og månedens bursdagsbarn,
små og store, jubilanter og veteraner!

Dette miniatyrinnlegget lenkes til Petunia 

som kom med nok en Himmelsk utfordring, nr. 30 denne fredagen

(til tross for en himmelsk aprilspøk fra samme kant i forrige runde).

Himmelske vesener og fjærkledte venner

Dette er noen av havegjestene som tittet innom hos oss i mars

Dette lille utvalget av himmelske, fjærkledte vesener

som er foreviget i vår have, kalles på norsk for
Stillits, Spettmeis og Kjernebiter

(Beklager så mye, om noen ble forvirret da innlegget ble lagt ut, i hui og hast,

med feil navn på sistnevnte, dette ble dobbeltsjekket og korrigert etterpå).

Litt mer fakta om disse fuglene kommer her...

Stillitsen (lat. Carduelis carduelis) på det øverste bildet, er en helt ny bekjentskap for oss.
Lett gjenkjennelig og spesiell, med rødt og svart ansikt, omkranset av hvitt kinnskjegg,
for øvrig brunlig, med litt gult på vingene.
Etablerte seg som hekkefugl i det norske østlandsområdet omkring 1950,
langt vanligere sørover i Europa.

Spettmeisen (lat. Sitta europaea) som sees med supersvai rygg i midten her,
kan observeres mange ganger daglig, hos oss.
Jeg så den første gang for få år siden og var slett ikke vant til den fra hjemtraktene.
Fuglen kjennetegnes ved blågrå overside, lysere bryst og litt rødbrunt på undersiden,
er dessuten alltid iført sin karakteristiske svarte øyemaske lik ethvert medlem av B-gjengen.
Rastløs klatrer, spretter raskt oppover og nedover trestammer,
like gjerne med hodet vendt nedover, på leting etter insekter.
Sitter sjelden stille, for å vente på fotografering.

Kjernebiteren (lat. Coccotbraustes coccotbraustes) har vært en sjelden, sky og skvetten gjest hos oss,
og den foretrekker normalt å sette seg høyt oppe i trærne, kan fugleekspertene fortelle;
altså har nok fuglen vært temmelig sulten, når vi, over flere dager på senvinteren,
har fått såpass celebert besøk ved foringsplassen, like utenfor kjøkkenvinduet vårt.
Fuglen er kraftig, med uvanlig jevnt brunfarvet fjærdrakt (litt a la cappuccino eller lattefarvet fløyel...).
Kjernebiterens usedvanlig store og nokså klumpete nebb, har en kraft på 50 kg mellom nebbflatene.
Norge ligger perifert i kjernebiterens utbredelsesområde. Det er registrert en økning i bestanden,
men det har likevel vært estimert så få som mellom 200 og 500 hekkende par i Norge i senere år.

**

Jeg lenker innlegget til Petunia,

som også idag har en Himmelsk utfordring til alle bloggere.

Vi får håpe at det er en aprilspøk,

når Petunia fra sin side, denne gang, hevder at dette blir hennes siste runde med

inspirerende Himmelske utfordringer!

Himmelsk - om veteranbiler på månen og litt annet

En lørdag kveld i mars 2011 passet vi tiden,
for å få et glimt av den uvanlig store månen
som var forventet å stige opp bak åskammen...
Mor og datter så frem til -

 tidenes begivenhet!

Tidspunkt for "måneoppstandelsen" var sjekket med en avis på forhånd.

Den eldste av husets avleggere skulle få være med mamma, på tur ut i nattemørket,
på en unik måneekspedisjon

denne spesielle kvelden.

Dessverre, var opplysningene fra avisen riv ruskende gale. Hvilken planet den redaksjonen var på, kunne vært artig å vite... Tre timer for sent, gikk vi altså ut!

Skuffelsen ble vel omtrent like stor som overraskelsen vi møtte, da vi kom ut og fikk se at fullmånen allerede stod høyt på himmelen.
Månelyset skinte nesten så klart som dagen, på den hvite sneen foran oss. Noen lang kveldstur ble det ikke...

Om ikke månen så spesielt stor ut, da vi kom ut, lenge etter at den hadde løftet seg høyt over horisonten, så ble det allikevel fotografert noen bilder. Istedenfor den planlagte ekspedisjonen bortover veien, stilte vi oss opp med fotostativ et egnet sted, med mest mulig kvistfri utsikt, i vår snedekkede have. Så slukket vi utebelysningen og knipset i vei...

Resultatet ble ca 165 bilder! Min unge avlegger var ivrig fotograf og måneutforsker denne kvelden!

Med superlang linse, kunne vi se hvordan måneansiktet,

med sitt vennlige skråblikk nedover,

ble forvandlet til et variert månelandskap,

modellert med store skygger og små sirkler.

**

Etterpå har ungene og jeg lest fakta om verdensrommet, før leggetid,
istedenfor eventyr...
Utrolig fascinerende og lærerikt - også for mor!

Tenk deg at et barn som normalt ville veie 45 kilo, faktisk vil bli 7,5 kilo lett på Månen!

Visste du forresten...

at det bare har vært 15 mennesker der oppe, til nå, 

på den gule osten som vi kaller Månen? 

Og at noen av dem faktisk har etterlatt seg månefartøy, 

som kanskje allerede kan regnes blant verdens mest spennende veteranbiler? 

Månefartøy kan ha utsikter til å bli stående der oppe til "evig tid", 

og vil være like hele etter millioner av år - 

fordi de ikke kan ruste og forvitre, ettersom det ikke finnes luft og vann der oppe...

De mørke store feltene som vi kan se på månen, kalles hav. 

På månen finnes blant annet Stillhetens hav, Nektarhavet, Stormenes hav og Regnbuebukten.
Sirklene vi kan se, er kratere etter bombarderinger av meteoritter - for milliarder av år siden,

De nyeste kalles Strålekratere,

og blant disse er Copernicus et av de tydeligste. 

Månen har også flere tusen meter høye fjelltopper! 

Og jeg som trodde månen var flat (ihvertfall nesten...)!

Dette nederste månebildet er mørknet litt, for å gjøre månelandskapet mer synlig i forhold til originalbildet øverst

Dette blogginnlegget resirkuleres og lenkes til
Mandagstema # 28 med sirkulært tema hos Alt som er vakkert,
og ble opprinnelig lenket til Petunia med Himmelsk # 28

Naturens tilsynelatende uforstyrrede idyll - Himmelsk utkant av ragnarok

Ekorngutt eller jente, ganske ubesværet av inneværende ukes tragiske verdensbegivenheter
som japansk jordskjelv, tsunami og løpske atomreaktorer,
samt despotutfordret Middelhavskrig.
 - Du skal sitte pent på stubben din, når skoleklokka slår...



- Var det "Say cheese" eller " Gi labb" fotografen kommanderte, denne gangen da?

Fin nå, eller? Den grå vinterpelsen byttes ut med brun sommerpels i disse dager.

- Var det noen som sa punker?

 I flere år har vi latt være å mate fugler...

av uro for alt skriveriet i avisene om fugleinfluensaen.

Med småfolk i huset, var denne bekymringen overskyggende, ihvertfall for mor sin del.

Denne vinteren kom fuglematen på plass igjen, 

og resultatet er blitt mye underholdning og mange småfugler på visitter.

I det siste, har vi også fått mye besøk av ekorn, for første gang på sikkert syv-åtte år.

Ekorn er jammen noen søte dyr 

(sammenlignet med rotter, for eksempel!)

det har vært i mine tanker, mens jeg har siktet på ekorntassene med fotoapparatet.

Ganske utrolig, hva en dekorativ buskete hale 

og litt dusker på ørene kan gjøre med helhetsinntrykket!

I grunnen kan de minne en hel del om en sør-amerikansk chinchilla,
en annen svært så skvetten og spretten type, og yndefull gnager, som jeg hadde i bur som liten jente.

Fra jeg var ganske ung, har jeg forresten vært temmelig forferdet 

over hva min gamle mor fortalte om sin fetter, som i ung alder på 1930-40-tallet
siktet på ekorn med hagle (istedenfor med fotoapparat)

for å skaffe seg inntekter ved salg av knipper med ekornskinn.

Et første møte med livets harde realiteter...

 **

I går kikket jeg ut med jevne mellomrom -

- Du kan ikke ta meg... Prøv da vel! En flørt, lek eller kamp om matfatet?
Grått og brunt ekorn, med mer eller mindre vinter- og sommerdrakt
Ekorn utvikles tydeligvis i forskjellig takt, akkurat som oss mennesker

... og jeg konstaterte at en tilsynelatende hverdagslig ekornfrokost 

varte omtrent like lenge som en romjulsfrokost for oss mennesker...

Et av ekornene er lett gjenkjennelig på grunn av farvene i pelsen 

som er i ferd med å skifte fra grå vinter- til rødbrun sommerdrakt.

Og dette var virkelig en og samme lille fyr eller frøken,

som allerede var godt i gang med sin solsikkefrøfrokost kl. 07.30,
og fortsatte med maten til nærmere kl.12!
 Etter et par timers rundtur annet sted, vendte ekorntassen tilbake, i følge med en likesinnet.
Vi hadde god oversikt fra kjøkkenvinduet.

Et par ganger har jeg observert to av dem på restaurantbesøk her samtidig -

den ene vesletassen har et åpenbart mer avslappet forhold til oss servitører, 

enn den andre småttingen har.

Forleden morgen hadde vi faktisk tre ekorn på besøk her samtidig

(men bussen venter ikke på en ivrig hobbyfotograf... så det motivet var det bare å slå fra seg.)

Jeg undres forresten på hva slags type konstellasjon det er mellom de to og tre; 

slektninger, far og sønn, mor og datter, kjærester og/eller eventuelt rivaler?

Er det ekorngutt med "tut" eller en liten ekorndame med patter 

som vi hadde på besøk, på det øverste bildet, mon tro?

**

Kanskje vi kan vente besøk av små, søte ekornbarn om en stund -

om verden fortsetter sin vante gang,

uten menneskenes altfor forstyrrende inngripen?

Tragiske verdensnyheter står i kø,

jordskjelv, tsunami, forurensning, sult og krig.

Klorutslippet som nettopp satte Akerselven i Oslo tiår tilbake,

hva gjelder idyll og naturtilstand,

blir fort glemt.

I disse dager får ordet bequerel sin sørgelige renessanse,
25 år etter at det ble verdenskjent, langt inn i de fredelige mosedottenes hjemland.
Atomkraftverk i jordskjelvutsatte områder av verden 
er langt over grensen til galskap, 
spør du meg.

Innlegget er lenket til Himmelsk utfordring nr.27
hos Petuniablogg 

Red squirrels have been visiting our garden every day for a couple of weeks
One of them is still wearing a grey coloured winter fur,
but both squirrels change over to red/brown coloured fur during this period of year, 
to have a suitable camouflage at spring and summertime

Himmelsk - snart!!

Bildet her er ganske nøyaktig 350 dager gammelt nå.

Men gjensynsgleden er stor!

Om vi går ut ifra at året - stort sett - består av 365 dager til sammen,
så betyr dette lille regnestykket at vi 

om kort tid kan forvente å se 

skjærenes årlige nyinnredning av vårt nærmeste furutre!

**

Men, i dag lavet det likevel ned med digre snefjoner...

Alle vanndammer 

som har strukket seg utover, 

ja, faktisk tvers over veien i noen dager, 

er helt ute av syne igjen.
**

Våren lar vente på seg...

men snart, vet vi, kommer noen himmelske vårdager!

Se gjerne også mitt forrige innlegg her inne (lenket i tittelen):
Hva gleder du deg til .....? 
Ganske himmelsk, det også egentlig, 
eller hva synes du? 
(PS. konkurransebidrag hos Moseplassen, med avstemning akkurat NÅ!) 
**
 Mitt skjærebilde ovenfor,
er et bidrag til 26. runde
med Himmelsk-utfordringer hos Petuniablogg 
***

Himmelsk tid under lys himmel

 Lange og lyse sommerkvelder...

Hva jeg gleder meg til i sommer?
Jeg gleder meg til sene kveldstimer under lys himmel,

når bare pinnsvinet og jeg fortsatt pusler 
og romsterer rundt i haven...

og hordene av våre små, losjerende flaggermus svinger seg 
i luften over oss!

Lange, lune og lyse sommerkvelder
som aldri rekker å mørkne fullstendig, selv langt over midnatt... 

Om kvelden når det mørkner og alle går til ro...

(som en tradisjonell sang starter, 
men så med litt annerledes improvisert fortsettelse) 

Når alle motorklippere står i dvale, 
og fellesferiestillheten hviler 

behagelig og avslappende over nabolaget...

I all enkelthet, vidunderlig og stemningsfullt

Hva jeg gledet meg til i haven i år, var utfordringen.
 Etter å ha tenkt noen runder mens det fortsatt var vinter og sne, 
endte jeg opp med noen himmelske havegleder og tre bilder fra mine fotosamlinger.

Jeg gleder meg selvfølgelig også veldig til å se 
hva som vil vokse opp, av alle nykommere i haven vår fra i fjor.


PS. Alle bildene av nattehimmel og akeleier er fotografert så sent som ved 23.30-tiden,
dels mens jeg krøp ned i ubekvem manøver mellom syriner og akeleier, 
for å forevige blomstersilhouettene mot den lyse himmelen.

***

During the winter time 
I look foreward to wonderful, 
light and long nordic summer nights in our garden.

Dette deles med/I share with
Petuniabloggens Himmelsk

Skywatch Friday

Saturday Show off

Opprinnelig et konkurransebidrag hos/originally linked to: 
Moseplassen

Glitrende solnedgang? Den aller siste februardagen i 2011

Slik var vår utsikt fra haven, sent på ettermiddagen i går.
Kveldssol rød gir morgen bløt...
- slik lyder i hvertfall et gammelt ordtak (så får vi sjekke om det stemmer).

En fabelaktig og sprakende appelsinfarvet
(om ikke så glitrende) ildkule
var det vi så synke ned bak åskammen,
den aller siste februardagen i 2011,
mens kanskje like glitrende medaljer laver ned
over norske deltagere i Ski-VM et stykke unna.

Dette får samtidig bli mitt bidrag til ukens
Mandagstema-utfordring hos Petuniablogg